LIMBO

En norsk film i et internasjonalt landskap på karibiske Trinidad ikledd en subtil, men allikevel veldig gjennomført 70-talls-koloritt, og ispedd meget dyktige stjerneskuespillere som Bryan Brown og alltid fantastiske Lena Endre er et særdeles velkomment friskt pust i et ganske ensformig norsk filmklima! Men dette er kun rammen til den historien som skal formidles og ikke et kvalitetstegn i seg selv. Heldigvis har regissør og manusforfatter Maria Sødahl klart å følge opp med et gripende og vellaget drama i sin langfilmdebut.

Jo Moe (Henrik Rafaelsen) har fått jobb i oljeindustrien på Trinidad og flytter dit på en treårs-kontrakt. Kona Sonia (Line Vernedal) og deres to barn måtte bli hjemme for å pleie Sonias syke mor, men etter seks måneder flytter de også nedover. Her starter fortellingen og vi blir kjent med miljøet på Trinidad sammen med Sonia og ungene. Det virker i utgangspunktet som det perfekte liv – med egen hushjelp og gartner og mange festglade vestlige par som tar dem godt i mot. Sonia etablerer tidlig et vennskap med svenske Charlotte (Lena Endre) som er kona til Jos beste kamerat der nede – Daniel (Bryan Brown). Men alt er selvfølgelig ikke så bra som det ser ut til å være og fasaden sprekker tidlig ved at Sonia oppdager at Jo har hatt en affære mens hun har vært hjemme. Herfra baller det på seg og det blir mange tunge stunder for familien Moe uten at jeg skal gå noe videre inn på det her…

En årsak til at denne filmen er så vellykket er at Sødahl tar oss med til en tilstand og stemning fremfor at hun er slavisk opptatt av fremdrift og det å formidle en historie fra a til å. Vi blir dratt med i den forvirrende og usikre følelsen Sonia føler der nede gjennom til tider et håndholdt og litt ufokusert kamerabruk. Vi føler på forvirringen i starten og etter hvert merker vi den klamme stemningen og følelsen i det beskyttede livet på Trinidad på kroppen. Vi blir gradvis bedre og bedre kjent med karakterene og kommer under huden på deres problemer som sakte men sikkert blusser opp gjennom overflaten. Filmen har ingen gode eller onde karakterer, alle føles menneskelige med hver sine problemer og vi kan føle medfølelse og forståelse med hver og en av dem. Det er en styrke med filmen – den skildrer helhetlige og komplekse karakterer som alle takler den nye hverdagen på Trinidad på hver sin måte. På mange måter ser vi filmen gjennom datteren Nina sine øyne, da hun er den som takler overgangen best og har et objektivt syn og vurdering av menneskene rundt seg. Filmen kan på denne måten sies å være et troverdig studie i hvordan mennesket takler slike enorme omstillinger. Troverdigheten underbygges også av at dette er til dels selvopplevd av filmskaperen.

Manuset i filmen er slående bra og skiller seg ut i norsk sammenheng ved at det virker ekte og naturlig. Dialogene flyter på en måte som man kan kjenne igjen fra virkeligheten og dramatikken nøstes opp i et deilig og passende tempo. Manuset fokuserer på de enkelte situasjonene og ikke nødvendigvis på at alt skal henge sammen i en årsak-virkning-kjede. De forskjellige trådene i filmen blir ikke nødvendigvis avvrundet og lukket. Vi får snarere bare kjenne på følelsen og tilstanden denne familien opplever på Trinidad. Nemlig et liv i limbo – i den beskyttede/innelukkede og tomme sfæren til de vestlige på Trinidad. Filmen er et befriende drama som fokuserer på mennesker fremfor hendelser.

 Det at denne familien er fanget midt i et internasjonalt miljø på andre siden av kloden gjør at skildringen av ”den norske kjernefamilien” også blir veldig tydelig og en viktig del av filmen. Familien Moe står veldig i kontrast til de andre vi møter på Trinidad. De utviser egenskaper vi forbinder med nordmenn som beskjedenhet, jordnærhet og naivitet. Jeg som tilskuer følte at jeg virkelig kjente meg igjen i denne familien og ”det norske” kommer veldig tydelig frem i kontrast med resten av omgivelsene. Sonia uttrykker tydelig de nevnte norske egenskapene mye grunnet Line Vernedals fantastiske skuespill. Alle hennes små fakter og ansiktsutrykk er med på å underbygge disse egenskapene og som gjør at vi virkelig føler at vi har ekstra tilknytning til henne som norsk der nede. Hun og familien fungerer og kommuniserer på en måte vi kan relatere oss til og står for verdier som vi som nordmenn har fått inn gjennom morsmelka. Disse elementene kommer også tydelig frem gjennom barna som er ekstremt godt skrevede karakterer og som spiller veldig bra og naturlig.

Alt i alt er dette en meget god og vellaget film. Den har ingen ”feil” eller mangler og er i så måte perfekt. Men den klarte ikke å gi meg det emosjonelle mageslaget jeg hadde håpet på og den hever seg ikke opp på et nivå som eksepsjonell. I norsk sammenheng skal den dog ha all mulig skryt for å være eksepsjonelt vellaget hva gjelder foto, klipp, manus, skuespill etc.