Erik Poppe - landets tyngste filmrøst

Erik Poppes filmer er ikke mange, men de uttrykker en nerve, tematisk tyngde og et elegant filmspråk som få (ingen?) andre her til lands matcher. En tendens i norsk film de siste ti år er vår redsel for alvor! Norsk film har endelig klart å kapre sitt eget hjemmepublikum og det virker som det kommersiellet fokuset har blitt større av den grunn. Mye vil ha mer, og alle vil være med på (penge)festen. Med andre ord; filmskaperne/produsentene tør ikke ta sjansen på at publikum skal kjede seg og uansett hva filmen handler om virker de besatt av å presse inn komiske situasjoner og morsomme bikarakterer. Et godt eksempel er Sara Johnsens Upperdog hvor en lang sekvens med "artige" situasjoner rundt en dildo skal fungere som en slags "comic relief" midt i filmen som prøver å ta opp store og tunge temaer. Denne komikken føles helt malplassert og det fører til at filmen i likhet med de fleste andre norske filmer i dette årtusenet blir en lettvekter. Filmene blir ikke tatt på alvor fordi ikke tar seg seg selv på alvor, filmene føles på den måten som publikumsfrierier og lett underholdningsprodukter fremfor kunst og/eller viktige samfunnsstemmer med mening. Jeg skal ikke skjære alle over én kam - det finnes flere unntak, samtidig som det ikke er alle filmer som er ment å være noe annet enn underholdning. Men jeg mener at det er en tendens i norsk film at den er for lett og ikke tør å ta seg selv på alvor, det er nok mye av grunnen til at Norge blir sett på som en lettvekter i europeisk sammenheng - et kontinent som virkelig tar film på alvor!

Erik Poppe må sies å være et hederlig unntak i denne sammenheng - han har vist gjennom sine tre langfilmer at han har en seriøs tilnærming til filmmediet som en samfunnsstemme og kunstart! Debutfilmen Schpaaa har noen mangler, men den viser pro på en regissør som vil noe med filmene sine! Han skildrer ungdomskriminalitet på en direkte og realistisk måte, samtidig som hans talent for å instruere følelsesladde konfrontasjoner og skape stemningsfulle og poetiske scener ved hjelp av kombinasjonen musikk og bilde kommer tydelig frem. Hvem har vel glemt scenen hvor filmens hovedperson Jonas sitter med disc-man'en sin og hører på Lene Marlins Unforgivable Sinner? En herlig scene og i ettertid et vanvittig nostalgisk og fin tidssklidring fra 90-tallet.

Schpaaa

Poppes neste film Hawaii, Oslo nærmer seg mer et helstøpt kunstverk enn Schpaaa. Poppe har på et imponerende vis klart å lage et filmunivers som på samme måte virker realistisk og magisk! Filmen forholder seg til virkeligheten, men filmuniverset har sin egen logikk og stemning. Den dirrende og nervøse stemningen holder seg gjennom hele filmen og filmspråket utviser en enorm tilstedeværelse i hver enkelt scene og karakter. Her viser han nettopp noe av kjernen i sin styrke som regissør; Han bygger opp et filmunivers og en stemning som er unik og som holder seg gjennom hele filmen. Han viker ikke fra det han har bygd opp ett eneste sekund. Han er tro mot filmen og og tar den på alvor og han våger også å ta publikum på alvor både kunstnerisk og tematisk! Noe av årsaken til at Poppe klarer å engasjere så mye uten å ty til humor og letthet er at han får til noe som ofte frembringer de helt store følelsesreaksjonene hos en filmtilskuer - nemlig konfrontasjoner! Det står igjen som en styrke i Poppes filmer - velinstruerte konfrontasjoner med strålende skuespill og følelsesladde konflikter. I Hawaii, Oslo og DeUsynlige har han frembringt noen av de sterkeste scenene i norsk filmhistorie! Konfrontasjonen mellom Mikkel og barnevernet i kirken i Hawaii, Oslo setter en støkk i meg. Skuespillet og nerven i scenen er fantastisk. Når disse så blir etterfulgt av poetiske montasjer blomstrer de melankolske følelsene hos tilskueren. Skarpe, tilstedeværende konfrontasjoner og poetiske stemningsmontasjer skaper et godt drama og en følelsesmessig opplevelse for tilskueren - her er Poppe en mester!

ca 11 minutter ut i klippet er den nevnte kirke-scenen

Med DeUsynlige oppnår Erik Poppe etter min mening nær perfeksjon i kombinasjonen filmspråk og tematikk. Hans samarbeid med manusforfatter Harald Rosenløw-Eeg virker å være perfekt da hans handlingsdrevete, men samtidig dype og varme manus, passer perfekt med Poppes elegante filmspråk. Filmen har en orginal narrasjon hvor første halvdel er fra Thomas sitt perspektiv, før andre halvdel er fra barnemorens perspektiv. Det er en perfekt form for en film som handler om tilgivelse. Filmens musikk er fantastisk og i kombinasjon med handlingen og temaene filmen tar opp er den perfekt og når filmen til slutt bunner ut i konfrontasjonen mellom Thomas og moren var det for meg en ekstatisk opplevelse. Alle filmens elementer (lyd/musikk, bilde, narrasjon og klipp) underbygger hverandre og filmen ender i et følelsesmessig klimaks jeg ikke har opplevd maken til i norsk film!

DeUsynlige

Dette ble kanskje vel mye skryt, men jeg mener det er riktig å hylle Erik Poppe da han mestrer noe som ellers er en svakhet i den norske filmindustrien. Han har i norsk sammenheng en unik beherskelse over filmspråket og har funnet sinn perfekte partner i Rosenløw-Eeg! Og det viktigste av alt; Han tar filmen på alvor!