"Limbo" vant regipris i Montreal

Maria Sødahl vant i natt prisen for beste regi for sin film Limbo på den internasjonale filmfestivalen i Montreal. Det er vel ikke blant de mest prestisjetunge festivalene, i Canada regnes jo filmfestivalen i Toronto som å være den viktigste. Men beste regi er uansett en prestisjepris og det lover jo godt for at filmen er et godt håndverk og en vellaget film i tillegg til en sterk historie. Sånn sett bare øker dette mine forventninger til filmen!

"Svik" - en helbom og kalkun, men allikevel ikke helt uinteressant i en norsk kontekst!

Svik (Gundersen 2009) har så store mangler på manussiden og når det gjelder skuespillerinstruksjon at den ikke fungerer som en engasjerende film. Filmen bygger ikke opp noen karakterer vi får noen form for engasjement med og plot'et er så dårlig kommunisert til tilskueren at det er vanskelig å få med seg hva filmen handler om og hvilke karakterer som gjør hva og hvem som er onde og gode. Da er det vanskelig å bli engasjert i historien og i filmen. Filmen ble jo også totalslaktet når kom og ble sett av bare litt over 6000 på kino.

Men når det er sagt så har filmen noen kvaliteter som gjør filmen helt unik i norsk sammenheng. Rent estetisk er filmen helt nydelig og utrolig gjennomført. Den er storslått og ser rett og slett smashing ut. Filmen er helt tydelig forsøkt laget som en film noir-pastisj - og er rent stilmessig vellykket! Scenene fra de røykfylte lokalene og med filmens femme fatale - i Aqua-Lenes skikkelse - syngende og dansende på scenen er stemningsfulle og gir følelsen av å se en amerikansk film noir-klassiker. Karakterenes sinnsstemning og skuespill minner også svært mye om Hollywood-filmene fra 1940-tallet - og da særlig noir-filmene. Filmen er faktisk skremmende lik i handling og stemning som Casablanca. Store deler av handlingen i Svik foregår på utestedet Club Havana hvor mye skittent spill foregår mellom kyniske og griske menn under krigen, på samme måte som Humphrey Bogarts kneipe i Casablanca. Faktisk foregår det også et form for trekantdrama i Svik som i Casablanca. Jeg mener dette også sier noe om ambisjonsnivået Haakon Gundersen (som faktisk har produsert, regissert og skrevet filmen alene) har hatt med denne filmen - det har vært skyhøyt. Og det har jo dermed også gitt han enorm fallhøyde - og han har jo virkelig falt til de grader mtp mottakelse og publikumsoppslutning. Men hele denne filmen oser enorme visjoner og ambisjoner sammenlignet med mye annet vi ser i norsk film, og det føler jeg man burde gi han ros for! Jeg skal ikke glemme at filmen faktisk er helt mislykket, men jeg synes han fortjener ros for forsøket. Og hvilket format han har forsøkt seg på - vi snakker her om en film spilt inn med amerikanske, tyske og norske skuespillere, laget som en hyllest til Hollywoods gullalder, samtidig som filmen forsøker å belyse hvor mye skittent spill som foregikk blant nordmenn og Norsk Hydro under okkupasjonen. Filmen er fortalt som et flashback av en amerikansk frue fra Bel Air - og allerede i den fortellermåten føler jeg ikke den ligner noe annet vi ser i norsk film, den har fortellerformen til en amerikansk storfilm. Herr Gundersen har jo selvfølgelig tatt seg vann over hodet og dermed bomma, men i en ellers ambisjonsløs norsk filmbransje (selvfølgelig noen unntak her) synes jeg det er moro at noen prøver noe nytt og går andre veier. Jeg gir deg ros for forsøket Gundersen!

Ta en kikk på disse bildene fra filmen så ser dere at han har noe for seg når det gjelder foto og estetikk! Nydelige bilder og unikt i norsk sammenheng!

trailer

fremtidshåp!

Jeg gleder meg voldsomt til filmatiseringen av Nikolaj Frobenius' bok Teori og Praksis! Jens Lien er bak spakene og jeg håper han klarer å skape ekte 70-talls-stemning og at filmen blir litt gritty! Det faktum at de har klart å få med Johnny Rotten på laget er jo i seg selv spennende og viser jo at de er ambiøse. I likhet med Joachim Trier skal Jens Lien nå prøve å toppe sin hittils beste film - Den Brysomme Mannen. Med den filmen viste han at han har evnene til å fange stemningen fra et etablert verk (hørespillet filmen er basert på), vi får håpe han klarer det like godt med Teori og Praksis - en film som krever en helt annen stil og stemning. Jeg håper for guds skyld ikke denne filmen går i samme fella som Den siste revejakta, en film som overhodet ikke tok vare på essensen i boka, men som mer så ut som en reklamefilm. Men jeg stoler mer på Lien enn godeste Ulrik Imtiaz Rolfsen....
Intervju med Johnny Rotten under filminnspillingen

Ellers gleder jeg meg stort over at Anders Danielsen Lie har fått hovedrollen i Joachim Triers neste film Oslo 31. august! Jeg føler meg sikker på at den filmen blir en suksess! Vil bli svært skuffet om det viser seg at Reprise bare var et blaff, men det var den nok ikke... Dette blir bra!

Erik Poppe - landets tyngste filmrøst

Erik Poppes filmer er ikke mange, men de uttrykker en nerve, tematisk tyngde og et elegant filmspråk som få (ingen?) andre her til lands matcher. En tendens i norsk film de siste ti år er vår redsel for alvor! Norsk film har endelig klart å kapre sitt eget hjemmepublikum og det virker som det kommersiellet fokuset har blitt større av den grunn. Mye vil ha mer, og alle vil være med på (penge)festen. Med andre ord; filmskaperne/produsentene tør ikke ta sjansen på at publikum skal kjede seg og uansett hva filmen handler om virker de besatt av å presse inn komiske situasjoner og morsomme bikarakterer. Et godt eksempel er Sara Johnsens Upperdog hvor en lang sekvens med "artige" situasjoner rundt en dildo skal fungere som en slags "comic relief" midt i filmen som prøver å ta opp store og tunge temaer. Denne komikken føles helt malplassert og det fører til at filmen i likhet med de fleste andre norske filmer i dette årtusenet blir en lettvekter. Filmene blir ikke tatt på alvor fordi ikke tar seg seg selv på alvor, filmene føles på den måten som publikumsfrierier og lett underholdningsprodukter fremfor kunst og/eller viktige samfunnsstemmer med mening. Jeg skal ikke skjære alle over én kam - det finnes flere unntak, samtidig som det ikke er alle filmer som er ment å være noe annet enn underholdning. Men jeg mener at det er en tendens i norsk film at den er for lett og ikke tør å ta seg selv på alvor, det er nok mye av grunnen til at Norge blir sett på som en lettvekter i europeisk sammenheng - et kontinent som virkelig tar film på alvor!

Erik Poppe må sies å være et hederlig unntak i denne sammenheng - han har vist gjennom sine tre langfilmer at han har en seriøs tilnærming til filmmediet som en samfunnsstemme og kunstart! Debutfilmen Schpaaa har noen mangler, men den viser pro på en regissør som vil noe med filmene sine! Han skildrer ungdomskriminalitet på en direkte og realistisk måte, samtidig som hans talent for å instruere følelsesladde konfrontasjoner og skape stemningsfulle og poetiske scener ved hjelp av kombinasjonen musikk og bilde kommer tydelig frem. Hvem har vel glemt scenen hvor filmens hovedperson Jonas sitter med disc-man'en sin og hører på Lene Marlins Unforgivable Sinner? En herlig scene og i ettertid et vanvittig nostalgisk og fin tidssklidring fra 90-tallet.

Schpaaa

Poppes neste film Hawaii, Oslo nærmer seg mer et helstøpt kunstverk enn Schpaaa. Poppe har på et imponerende vis klart å lage et filmunivers som på samme måte virker realistisk og magisk! Filmen forholder seg til virkeligheten, men filmuniverset har sin egen logikk og stemning. Den dirrende og nervøse stemningen holder seg gjennom hele filmen og filmspråket utviser en enorm tilstedeværelse i hver enkelt scene og karakter. Her viser han nettopp noe av kjernen i sin styrke som regissør; Han bygger opp et filmunivers og en stemning som er unik og som holder seg gjennom hele filmen. Han viker ikke fra det han har bygd opp ett eneste sekund. Han er tro mot filmen og og tar den på alvor og han våger også å ta publikum på alvor både kunstnerisk og tematisk! Noe av årsaken til at Poppe klarer å engasjere så mye uten å ty til humor og letthet er at han får til noe som ofte frembringer de helt store følelsesreaksjonene hos en filmtilskuer - nemlig konfrontasjoner! Det står igjen som en styrke i Poppes filmer - velinstruerte konfrontasjoner med strålende skuespill og følelsesladde konflikter. I Hawaii, Oslo og DeUsynlige har han frembringt noen av de sterkeste scenene i norsk filmhistorie! Konfrontasjonen mellom Mikkel og barnevernet i kirken i Hawaii, Oslo setter en støkk i meg. Skuespillet og nerven i scenen er fantastisk. Når disse så blir etterfulgt av poetiske montasjer blomstrer de melankolske følelsene hos tilskueren. Skarpe, tilstedeværende konfrontasjoner og poetiske stemningsmontasjer skaper et godt drama og en følelsesmessig opplevelse for tilskueren - her er Poppe en mester!

ca 11 minutter ut i klippet er den nevnte kirke-scenen

Med DeUsynlige oppnår Erik Poppe etter min mening nær perfeksjon i kombinasjonen filmspråk og tematikk. Hans samarbeid med manusforfatter Harald Rosenløw-Eeg virker å være perfekt da hans handlingsdrevete, men samtidig dype og varme manus, passer perfekt med Poppes elegante filmspråk. Filmen har en orginal narrasjon hvor første halvdel er fra Thomas sitt perspektiv, før andre halvdel er fra barnemorens perspektiv. Det er en perfekt form for en film som handler om tilgivelse. Filmens musikk er fantastisk og i kombinasjon med handlingen og temaene filmen tar opp er den perfekt og når filmen til slutt bunner ut i konfrontasjonen mellom Thomas og moren var det for meg en ekstatisk opplevelse. Alle filmens elementer (lyd/musikk, bilde, narrasjon og klipp) underbygger hverandre og filmen ender i et følelsesmessig klimaks jeg ikke har opplevd maken til i norsk film!

DeUsynlige

Dette ble kanskje vel mye skryt, men jeg mener det er riktig å hylle Erik Poppe da han mestrer noe som ellers er en svakhet i den norske filmindustrien. Han har i norsk sammenheng en unik beherskelse over filmspråket og har funnet sinn perfekte partner i Rosenløw-Eeg! Og det viktigste av alt; Han tar filmen på alvor! 

Kommende filmer

Som vanlig har det vært få norske kinopremierer i sommermånedene, men i september og oktober er det flere spennende filmer og se frem til. Jeg har tatt en kikk på de norske premierene de to neste månedene!


Limbo



Limbo er Maria Sødahls langfilm-debut og filmen ser veldig spennende ut! Etter hva jeg har forstått har Sødahl bodd på Trinidad - hvor filmens handling utspiller seg - i barndommen og hun har sannsynligvis et personlig forhold til tematikken i filmen. Traileren hinter om at vi vil få servert en sterk historie og godt skuespill. Line Vernedal har vel blitt vant til å spille fremmedgjort kvinne etter flere sesonger med Himmelblå, men vi får håpe denne filmen er litt mer dyptgående og vondere enn den nevnte serien. Jeg har trua og gleder meg!

Knerten gifter seg



Den første Knerten-filmen tok publikum med storm, men jeg fikk samtidig inntrykk av at det var delte meninger om filmen rundt om i landet vårt. Jeg personlig synes filmen var svært underholdende og morsom. Jeg likte lekenheten og humoren, og Adrian G. Smith var sjarmerende som få i rollen som Lillebror. Til denne filmen er regissør Åsleik Engmark byttet ut med Martin Lund som nylig er uteksaminert fra Den norske filmskolen på Lillehammer. Jeg håper Lund klarer å opprettholde stilen og humoren fra første film, men jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk til om Knerten gifter seg klarer å følge opp sin forgjenger. Håper jeg tar feil!

Maskeblomstfamilien

Trailer

Petter Næss har vist at han kan lage gode filmer om han har et godt materiale å jobbe med - og det later det virkelig til at han har her. Jeg har ikke lest Lars Saabye Christensen sin bok, men tematikken rundt tvekjønnethet i et konservativt samfunn gjør at jeg går med store forventninger til denne filmen. Jeg synes det er en ekstremt interessant problematikk og angår dyptpløyende følelser som kan gjøre det til en svært sterk kinoopplevelse. Den argentinske filmen XXY fikk stor oppmerksomhet for å ta opp det tabubelagte temaet om tvekjønnethet - og om Maskeblomstfamilien klarer å få frem noen av de samme følelsene og tankene som XXY så skal jeg være veldig fornøyd! Maskeblomstfamilien kommer allikevel i et helt annet format enn den lille argentinske filmen. Petter Næss bringer oss en norsk storfilm overlesset av store norske skuespillere (Bonnevie, Eidsvold, Holmen, Nordin, Sundquist, Storhøi) basert på en anerkjent roman av den folkekjære forfatteren Saabye Christensen. Håper virkelig ikke det fører til en overfladisk behandling av bokens dype tematikk som vi har sett så mange ganger før i norske filmadapsjoner. Håper ikke filmen blir for "stor" til å fokusere på det dypeste i fortellingen. Petter Næss har klart det før, med hans filmatisering av Ingvar Ambjørnsens bøker om Elling. Men der var mye av suksessen filmenes humoristiske elementer - og humor er noe vi tradisjonelt har vært gode på i Norge, i forhold til tunge dramaer! Jeg er veldig spent!

Nokas






Erik Skjoldbjerg har aldri helt klart å følge opp braksuksessen Insomnia. Filmene i ettertid (Prozac Nation, En folkefiende) har rett og slett vært litt tamme, og etter å ha sett denne traileren frykter jeg det samme. Han tar tak i en stor nasjonal skandale og mediesak og er nødt til å trå forsiktig. Han har ikke mulighet til å ta seg for mange kunstneriske friheter, da denne saken er nasjonalt utlevert og nesten fortsatt aktuell. Filmen ville møtt enorm kritikk om han ikke hadde forholdt seg til virkeligheten. Hadde han laget et et sterkt karakterdrama og/eller fremstilt dem som kule, eller laget for tydelige helter og skurker som er vanlig i den kommersielle filmtradisjonen, ville filmen blitt sett på som respektløs og blitt kritisert for å lage underholdning av en tragisk skandale. Det han sitter igjen med er å lage en spennende og realistisk rekonstruksjon av hendelsen. Og ut fra traileren å dømme er det det vi blir servert også - det klarer ikke helt å pirre meg. Etter mange år med medieomtale er jeg egentlig litt lei av alt NOKAS-ranet. Men kanskje filmen klarer å gi et innblikk i hvordan slike ting faktisk foregår i vårt lille hjemland? Det er jo i så fall litt interessant for oss som er vant til tøffe ran a là åpningsranet i Nolans The Dark Knight. Skal se den på kino, men det kribler ikke....

Fritt vilt III



De første filmene var helt greie, og filmene har fått seg et trofast marked både nasjonalt og internasjonalt. Filmene har faktisk vært store kinosuksesser i Tyrkia hvor de henholdsvis har blitt sett av 30.000 og 20.000 på kino. Men jeg må si jeg får litt avsmak for denne filmen når de gjennom traileren og promoteringen til nummer tre virker som om de tror de leverer en triologi av samme omfang som Ringenes Herre. Traileren er altfor bombastisk og pompøs i virkemidler og musikk og det virker som om de tror hele verden har gått og ventet på filmen. Lurer på hvor mange som gikk å kjøpte billetter 26. juli - det var nok langt i fra den køen produsentene tydeligvis hadde regnet med. Den pompøse musikken traileren avslutter med gjør at jeg nesten blir motstander av filmen. Men de to første har holdt helt ok skrekkfilm-kvalitet så jeg ender nok med å se denne også....

Trolljegeren



Denne filmen lider av noe av det samme som Fritt Vilt, filmens plutselige bombastiske promotering undergraver mye av tanken bak filmen. Filmen skulle jo komme nedenfra og opp og overraske som en mockumentary skal. Og det har jo vært filmens strategi fra starten av, men det virker som produsentene har blitt redde for at ingen skulle se den, så nå kjører de på med markedsføring og en trailer som for meg virker litt for tullete. Traileren virker nærmest som en parodi på en mockumentary. Men jeg synes det er gøy at det prøves ut nye ting i norsk filmindustri og jeg skal ikke dømme filmen på forhånd. Jeg går ikke og gleder meg - men jeg er jo spent på hva dette er for noe...