Vibeke Løkkeberg - "Løperjenten" og "Gazas tårer"

Vibeke Løkkeberg er endelig tilbake der hun hører hjemme! Riktignok er hennes comeback i et helt annet format enn det hun har jobbet med tidligere. Nå kommer hun med en dokumentarfilm fra krigsherjede og undertrykte Gaza i hennes nye film Gazas tårer. Riktignok var hennes forrige film også en dokumentarfilm fra krigen i Juguslavia – Der gudene er døde fra 1993. Men det hun huskes best for av de som har et optimistisk perspektiv på fortiden er den fantastiske Løperjenten fra 1981. De som liker å fokusere på det negative husker kanskje at de kjedet og gremmet seg gjennom hennes neste filmer Hud og Måker. De har jeg dessverre ikke fått sett, men de er kjent som symboler på elendighet i norsk film. Selv har jeg lyst til å gi de en sjanse etter å ha blitt svært begeistret for Løperjenten. Hennes kortfilm Regn som jeg også har sett gir også prov på en dyktig og pasjonert filmskaper.

1981 er kjent for kvinneåret i norsk film. Vibeke Løkkeberg kom med Løperjenten som skildrer de tøffe tidene i etterkrigstiden gjennom øynene til lille Kamilla. Laila Mikkelsen slår igjennom med Liten Ida som også omhandler en liten jente i tøffe kår. Ida er en såkalt tysk-unge i en liten landsby i Nord-Norge under andre verdenskrig. Hustruer-regissør Anja Breien gjør også suksess med sin film Forfølgelsen som vant to priser på filmfestivalen i Venezia og ble lansert på kino i USA. Dette førte til uvanlig oppmerksomhet internasjonalt og norsk kvinnefilm ble et begrep – som det ofte gjør gikk den norske kvinnefilmen også over som et blaff. Men i ettertid har 1981 blitt kjent for kvinneåret i norsk film – et år som må sies å være et lyspunkt i en tid hvor elendighet preget norsk film.

Unge Siri som splitter familien

Løperjenten må sies å være et unikum i norsk filmhistorie! Gjenskapelsen av etterkrigstiden i Bergens bakgater er fullkommen og hvordan historien om fattigdom, elendighet, kjærlighet og drømmer er fortalt gjennom øynene til lille Kamilla (ypperlig spilt av Nina Knapskog) er strålende. Kamilla er datteren til Sverre (Helge Jordal) og Lisa (Vibeke Løkkeberg). De driver skomakeri og vaskeri i underetasjen til sin leilighet. Unge og vakre Siri blir ansatt til å stå ved disken i forretningen og problemene starter. Kamilla oppdager gradvis at pappaen hennes begynner å være mer sammen med Siri enn hennes mamma og havner etter hvert midt i konflikten mellom sine foreldre og blir et offer i en dragkamp mellom dem. Kamilla søker trøst hos sin gode venn/kjæreste Svein som bor over gata i et hjem som også er oppløst og som har falt enda mer sammen. De observerer og diskuterer voksenlivet fra et barnlig blikk og prøver på mange måter å imitere de voksne. Scenene med Svein og Kamilla er filmens flotteste og de er utført på en utrolig stemningsfull og varm måte – mye grunnet vakker musikk og flotte bilder. Når de er sammen klarer de å frigjøre seg fra all den elendigheten de er en del av. For oss seere blir de scenene også frigjørende øyeblikk som oser kjærlighet og varme. Disse to barneskuespillerne er filmens drivkraft og mesterlig vis har Løkkeberg klart å instruere dialoger mellom dem som ikke blir utroverdig og for konstruert. Skuespillerne har hver for seg en utrolig sjarme og egenart og de får lov til å utfolde seg. Selvfølgelig er det enkelte ganger noen fraser og dialoger høres litt kunstig ut mellom dem, men det må man nesten regne med når så små barn har så store roller. De fremstår som troverdige og det er nok umulig å ikke bli glad i dem (kanskje med mindre man har en sterk fobi mot bergensdialekt :P).

Kamilla og Svein

Kamilla og Svein overnatter sammen i skogen

Problemene i familien til Kamilla og nabolaget for øvrig blir større og mer dramatiske utover filmen og filmen fastholder hele veien Kamilla sitt blikk. Stilmessig er det brukt veldig mye close-ups og nærbilder. Vi kommer tett inn på ansiktene og karakterenes ansiktsuttrykk er en svært viktig del av filmens fortellermåte. Det skaper en dirrende trist og vond stemning og vi føler en ekstra nærhet til karakterene – da særlig Kamilla sin karakter som er den som vi klart hyppigst er helt oppe i ansiktet på. Nina Knapskog som spiller Kamilla har et svært uttrykksfullt ansikt med store blå øyne og det medfører at disse nærbildene blir et svært effektivt virkemiddel og er en viktig del av filmens gjennomslagskraft.

Skuespillet er jevnt over svært godt til norsk film å være. Helge Jordal og Vibeke Løkkeberg spiller begge veldig bra. De virker svært rolige og selvsikre i sin tilnærming til rolletolkningen og det medfører at de oppfattes veldig ekte og naturlige. I motsetning til mange andre norske skuespillere så prøver de ikke for hardt – og det er veldig positivt! Til og med filmens biroller er upåklagelige, blant annet gjør Klaus Hagerup en strålende figur som undertøys-selger!

Klaus Hagerup som undertøysselger

 Sist men ikke minst er filmen utrolig flott fotografert! Filmen er jevnt over veldig lys, med en gjennomgående bruk av varme farger. De varme fargene i kombinasjon med filmens mise-en-scene – som er velutfylt og tidsriktig – gir en intim følelse og uttrykker en slags nostalgi for en svunnet tid. Så selv om filmen forteller om elendighet i etterkrigstiden føler jeg at det er en ekstra styrke med filmen at den uttrykker en slik varme og nostalgi da håp og drømmer nok er filmens viktigste temaer og det er det som preger filmens hovedkarakter Kamilla. I tillegg så medfører denne koloritten at filmen er veldig vakker å se på. Løkkeberg har en variert bruk av utsnitt og skaper mange flotte bilder, det er også en behagelig klipperytme som gir bildene den tiden og plassen de fortjener og gir oss som tilskuere anledning til å leve oss inn i tiden den skildrer!

Hvis jeg skal kritisere filmen for noe så må det være at den kanskje blir litt rotete i midtpartiet og til tider har et ujevnt tempo som kanskje kan dra en litt ut av fortellingen. Noen kan nok også hevde at filmen kunne vært litt strammere fortalt, men det er i så fall ikke jeg enig i, da jeg mener en av filmens styrker er tilskuerens glede av å leve seg inn i filmen og den tiden den skildrer – med andre ord så ønsker jeg å være mest mulig sammen med Kamilla! En annen liten ting som kanskje folk vil reagere på nå 30 år etter filmens premiere et par episoder hvor Løkkeberg tar i bruk slow-motion. Det føles kanskje litt lite integrert i stilen og gir kanskje litt motsatt effekt enn ønskelig da oppmerksomheten til tilskueren heller blir dratt vekk fra det som skjer enn motsatt. Personlig synes jeg det er litt sjarmerende hvordan filmen tar i bruk den effekten.

I forbindelse med Vibeke Løkkebergs comeback anbefaler jeg alle å sette av to timer til å se Løperjenten! Den finnes på DVD!