onsdag 8. september 2010

”An-Magritt” – en norsk klassiker som virkelig har tålt tidens tann!

An-Magritt (1969) er vår nasjonale regissørlegende Arne Skouens siste av i alt 14 spillefilmer og må sies å være en verdig avslutning på hans karriere! Dette var i sin tid en norsk storsatsning og Skouen fikk med seg Ingmar Bergmans faste fotograf Sven Nykvist og vår egen superstjerne Liv Ullmann på laget i hans filmatisering av Johan Falkebergets klassiske verk An-Magritt - som var første del i romanserien Nattens brød. Arne Skouen skrev selv manuset basert på Falkebergets verk.

Sven Nykvists og Liv Ullmanns inntog i dette filmprosjektet har helt klart hevet filmens kvalitet og har bidratt til at filmen fremstår som en tidløs klassiker i norsk sammenheng. Med tidløs mener jeg i denne sammenheng at den gjør seg like godt på skjermen i dag som den gjorde da den kom – i motsetning til mye annen film fra 60-tallet har denne virkelig tålt tidens tann. Derfor ser jeg med stor undring på at denne filmen ikke har en tydeligere plass i vår nasjonale kulturhistorie og er mer kjent for folk flest!



An-Magritt vokser opp i en liten og værhard fjellstad i Norge en gang på 1600-tallet som en form for ”lausunge”. Moren ble voldtatt og blir dømt til gapestokken – hun valgte å ta sitt eget liv ved å hoppe i fossen. An-Magritt blir dermed oppdratt av sin bestefar uten en mor eller far.  Vi følger An-Margitt fra vinteren hun er 16 til neste vinter – et år som endrer hennes liv betraktelig. Bestefaren er gammel og sliten og An-Margitt må virkelig jobbe og slite for sin egen tilværelse. Hun arbeider sammen med mennene med å frakte malm over fjellet til bygdas gruve – som de lever av. Der de andre har hver sin hest, har An-Margitt kun en okse til hjelp over fjellet. Men An-Magritt har en tøff innstilling og lar seg ikke herse med. Vi følger hennes ferd fra å være nederst på rangstigen til hun klarer å vinne respekt i den mannsdominerte bygda. Hun tar først et oppgjør med sine arbeidskolleger, så de forskjellige maktinstansene i bygda – før hun til slutt prøver seg på selveste rikskansleren. Underveis i denne ferden treffer hun også kjærligheten i den tyske ”konstknekten” Johannes.

Liv Ulmann er virkelig drivkraften i denne filmen som den uredde og litt naive An-Magritt. Det er en stor rolle som Ullmann bekler mesterlig. Til stor forandring til de fleste andre rolleprestasjoner på denne tiden så føles skuespillet til Ullmann virkelig ekte og naturlig (så utrolig synd at hun ikke har bidratt mer i norsk film opp i gjennom!). Det er umulig å ikke bli glad i karakteren i Ullmanns skikkelse. Nettopp det er mye av grunnen til filmen fungerer så godt som den gjør. Vi følger hennes kamp med stort engasjement. Selve temaene historien tar opp om forskjellsbehandling, undertrykkelse og  kristendommens dobbeltmoral og urett blir behandlet på en litt overfladisk måte, det er hovedsakelig karakteren An-Magritt som er filmens fokus. I så mate er det helt avgjørende at den rollen er vellykket og det kan man trygt si at den er.

Ellers er det svært tydelig at det er dyktige folk bak kamera på denne filmen. Filmen er nydelig fotografert av Sven Nykvist, manuset er rimelig fokusert og sammenhengende til tross for at det er en romanadapsjon. Med noen unntak er filmen ryddig og harmonisk klippet og det er tydelig at filmens bakmann Skouen er en erfaren regissør – filmen er godt fortalt og virker rett og slett veldig vellaget. I en norsk film-kontekst er det gledelig å se at det er kvalitet i alle ledd i denne filmproduksjonen og filmens skiller seg ut som et veldig godt håndverk.



Det at Liv Ullmann med den stjernestatusen hun har gjør en så god og sterk rolletolkning og at filmen oser kvalitet i håndverket gjør at denne filmen holder seg såpass godt den dag i dag. I så måte merker jeg at jeg er ganske provosert at denne filmen ikke er mer vist og kjent blant folket her til lands. Dette er en film som NRK burde plukke opp å vise jevnlig – en typisk film som hadde passet som årlig julefilm på NRK (det er mulig NRK har vist den tidligere – men jeg kjente hvert fall ikke til filmen før jeg begynte å grave litt i norsk filmhistorie!).

Jeg har også noen ankepunkter mot denne filmen; jeg synes med stort hell filmen kunne turt å være litt vondere og tøffere! Den omhandler sterk fattigdom, sult, ekstremvær og undertrykkelse, men filmens oppgjør med disse temaene blir altfor overfladiske og lette. Vi blir ikke skikkelig med på den lidelsen filmens karakterer føler – vi kommer ikke under huden på dem. Alt det vonde og tragiske forblir litt polert i bakgrunnen. Det er nok kanskje noe av grunnen til filmens begrensete oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt. Ellers så synes jeg ikke så mye om musikken i filmen, den kræsjer og skiller seg for mye ut i forhold til bildene og stemningene i filmen. Musikken er vel det eneste med filmen som ikke har tålt tidens tann – den føles litt gammeldags. Filmen er vel også litt ujevn med tanke på skuespill og flyt i narrasjon og klipping – men det er pirk!

Mitt budskap; dette er en film for folket! En vellykket filmatisering av et klassisk norsk litterært verk med vår største filmstjerne og en av våre største (vår største?) regissører burde være uthevet i vår kulturhistorie og burde være et referansepunkt i vår kultur! Den er endelig blitt utgitt på DVD – men treffer nok en større målgruppe på tv-skjermen! 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar