Vibeke Løkkeberg - "Løperjenten" og "Gazas tårer"

Vibeke Løkkeberg er endelig tilbake der hun hører hjemme! Riktignok er hennes comeback i et helt annet format enn det hun har jobbet med tidligere. Nå kommer hun med en dokumentarfilm fra krigsherjede og undertrykte Gaza i hennes nye film Gazas tårer. Riktignok var hennes forrige film også en dokumentarfilm fra krigen i Juguslavia – Der gudene er døde fra 1993. Men det hun huskes best for av de som har et optimistisk perspektiv på fortiden er den fantastiske Løperjenten fra 1981. De som liker å fokusere på det negative husker kanskje at de kjedet og gremmet seg gjennom hennes neste filmer Hud og Måker. De har jeg dessverre ikke fått sett, men de er kjent som symboler på elendighet i norsk film. Selv har jeg lyst til å gi de en sjanse etter å ha blitt svært begeistret for Løperjenten. Hennes kortfilm Regn som jeg også har sett gir også prov på en dyktig og pasjonert filmskaper.

1981 er kjent for kvinneåret i norsk film. Vibeke Løkkeberg kom med Løperjenten som skildrer de tøffe tidene i etterkrigstiden gjennom øynene til lille Kamilla. Laila Mikkelsen slår igjennom med Liten Ida som også omhandler en liten jente i tøffe kår. Ida er en såkalt tysk-unge i en liten landsby i Nord-Norge under andre verdenskrig. Hustruer-regissør Anja Breien gjør også suksess med sin film Forfølgelsen som vant to priser på filmfestivalen i Venezia og ble lansert på kino i USA. Dette førte til uvanlig oppmerksomhet internasjonalt og norsk kvinnefilm ble et begrep – som det ofte gjør gikk den norske kvinnefilmen også over som et blaff. Men i ettertid har 1981 blitt kjent for kvinneåret i norsk film – et år som må sies å være et lyspunkt i en tid hvor elendighet preget norsk film.

Unge Siri som splitter familien

Løperjenten må sies å være et unikum i norsk filmhistorie! Gjenskapelsen av etterkrigstiden i Bergens bakgater er fullkommen og hvordan historien om fattigdom, elendighet, kjærlighet og drømmer er fortalt gjennom øynene til lille Kamilla (ypperlig spilt av Nina Knapskog) er strålende. Kamilla er datteren til Sverre (Helge Jordal) og Lisa (Vibeke Løkkeberg). De driver skomakeri og vaskeri i underetasjen til sin leilighet. Unge og vakre Siri blir ansatt til å stå ved disken i forretningen og problemene starter. Kamilla oppdager gradvis at pappaen hennes begynner å være mer sammen med Siri enn hennes mamma og havner etter hvert midt i konflikten mellom sine foreldre og blir et offer i en dragkamp mellom dem. Kamilla søker trøst hos sin gode venn/kjæreste Svein som bor over gata i et hjem som også er oppløst og som har falt enda mer sammen. De observerer og diskuterer voksenlivet fra et barnlig blikk og prøver på mange måter å imitere de voksne. Scenene med Svein og Kamilla er filmens flotteste og de er utført på en utrolig stemningsfull og varm måte – mye grunnet vakker musikk og flotte bilder. Når de er sammen klarer de å frigjøre seg fra all den elendigheten de er en del av. For oss seere blir de scenene også frigjørende øyeblikk som oser kjærlighet og varme. Disse to barneskuespillerne er filmens drivkraft og mesterlig vis har Løkkeberg klart å instruere dialoger mellom dem som ikke blir utroverdig og for konstruert. Skuespillerne har hver for seg en utrolig sjarme og egenart og de får lov til å utfolde seg. Selvfølgelig er det enkelte ganger noen fraser og dialoger høres litt kunstig ut mellom dem, men det må man nesten regne med når så små barn har så store roller. De fremstår som troverdige og det er nok umulig å ikke bli glad i dem (kanskje med mindre man har en sterk fobi mot bergensdialekt :P).

Kamilla og Svein

Kamilla og Svein overnatter sammen i skogen

Problemene i familien til Kamilla og nabolaget for øvrig blir større og mer dramatiske utover filmen og filmen fastholder hele veien Kamilla sitt blikk. Stilmessig er det brukt veldig mye close-ups og nærbilder. Vi kommer tett inn på ansiktene og karakterenes ansiktsuttrykk er en svært viktig del av filmens fortellermåte. Det skaper en dirrende trist og vond stemning og vi føler en ekstra nærhet til karakterene – da særlig Kamilla sin karakter som er den som vi klart hyppigst er helt oppe i ansiktet på. Nina Knapskog som spiller Kamilla har et svært uttrykksfullt ansikt med store blå øyne og det medfører at disse nærbildene blir et svært effektivt virkemiddel og er en viktig del av filmens gjennomslagskraft.

Skuespillet er jevnt over svært godt til norsk film å være. Helge Jordal og Vibeke Løkkeberg spiller begge veldig bra. De virker svært rolige og selvsikre i sin tilnærming til rolletolkningen og det medfører at de oppfattes veldig ekte og naturlige. I motsetning til mange andre norske skuespillere så prøver de ikke for hardt – og det er veldig positivt! Til og med filmens biroller er upåklagelige, blant annet gjør Klaus Hagerup en strålende figur som undertøys-selger!

Klaus Hagerup som undertøysselger

 Sist men ikke minst er filmen utrolig flott fotografert! Filmen er jevnt over veldig lys, med en gjennomgående bruk av varme farger. De varme fargene i kombinasjon med filmens mise-en-scene – som er velutfylt og tidsriktig – gir en intim følelse og uttrykker en slags nostalgi for en svunnet tid. Så selv om filmen forteller om elendighet i etterkrigstiden føler jeg at det er en ekstra styrke med filmen at den uttrykker en slik varme og nostalgi da håp og drømmer nok er filmens viktigste temaer og det er det som preger filmens hovedkarakter Kamilla. I tillegg så medfører denne koloritten at filmen er veldig vakker å se på. Løkkeberg har en variert bruk av utsnitt og skaper mange flotte bilder, det er også en behagelig klipperytme som gir bildene den tiden og plassen de fortjener og gir oss som tilskuere anledning til å leve oss inn i tiden den skildrer!

Hvis jeg skal kritisere filmen for noe så må det være at den kanskje blir litt rotete i midtpartiet og til tider har et ujevnt tempo som kanskje kan dra en litt ut av fortellingen. Noen kan nok også hevde at filmen kunne vært litt strammere fortalt, men det er i så fall ikke jeg enig i, da jeg mener en av filmens styrker er tilskuerens glede av å leve seg inn i filmen og den tiden den skildrer – med andre ord så ønsker jeg å være mest mulig sammen med Kamilla! En annen liten ting som kanskje folk vil reagere på nå 30 år etter filmens premiere et par episoder hvor Løkkeberg tar i bruk slow-motion. Det føles kanskje litt lite integrert i stilen og gir kanskje litt motsatt effekt enn ønskelig da oppmerksomheten til tilskueren heller blir dratt vekk fra det som skjer enn motsatt. Personlig synes jeg det er litt sjarmerende hvordan filmen tar i bruk den effekten.

I forbindelse med Vibeke Løkkebergs comeback anbefaler jeg alle å sette av to timer til å se Løperjenten! Den finnes på DVD!

Norske filmplakater

I forbindelse med to av våre største dramasatsninger i høst - Limbo og Maskeblomstfamilien - er det på tide å ta opp et element som jevnt over er for dårlig i norsk film - nemlig filmplakater. Disse to kvalitetsfilmene utmerker seg med plakter som er stygge rent estetisk og som ikke gir et riktig inntrykk av filmene de representerer. Limbo lider av en sykdom som er svært utbredt, nemlig en trang etter å klippe inn ansiktene til alle hovedpersonene sammen på en bakgrunn som ikke hører til. Man finner et ålreit bilde fra filmen og limer inn ansiktene. Limbo har klart kunststykket å forverre denne gørrkjedelige malen, ved å bruke enorme palmestenger som skille mellom karakterene – det ser rett og slett horribelt ut! En dag jeg var på kino sto jeg på lang avstand å betraktet plakatene på veggen, jeg bet meg merke i en plakat som jeg lurte på om var en ny dårlig amerikansk fantasy-film inspirert av Harry Potter. Jeg gikk nærmere og det viste seg å være plakaten til Maskeblomstfamilien. Ser ikke ikke like mye ut som fantasy på nært hold, men den ser allikevel stygg og billig ut - og veldig 90-talls! Nå har jeg ikke sett filmen, så det kan jo hende at plakaten uttrykker noe av stemningen i filmen, men hvis det stemmer så må jeg si at jeg ikke har veldig stor tro på denne.

Jeg tror dog at Maskeblomstfamilien er en veldig bra film og av erfaring har jeg lært at plakaten ikke nødvendigvis gjenspeiler innholdet. Jeg husker også med skrekk og gru plakatene til mine to norske favorittfilmer fra 2009 – Yatzy og Vegas! De var grufulle og ga helt feil inntrykk av filmene. Vegas så ut som en hipp ungdomsfilm i tråd med forferdelige Switch, mens Yatzy så ut som en tv-serie for ungdom som skulle gå etter Midt i smørøyet på NRK.

De nevnte plakatblunderne er ikke noen enkelttilfeller, jevnt over er norske plakter veldig kjedelige og består for det meste av å vise frem ansiktene til hovedkarakterene klippet og konstruert sammen fra forskjellige orginalbilder. Det er sjelden en oppskrift for å lage en fin og orginal plakat. En plakat skal kunne klare å fortelle oss noe om handlingen i filmen og ikke minst gi et inntrykk av filmens stemning. Fokus på små elementer av den store helheten og originalitet er noe som appelerer til meg. Heldigvis har vi også en del unntak i norsk film; her er min topp ti-liste over norske plakater:

1.Engelen

2.Den brysomme mannen

3. Budbringeren

4. Salmer fra kjøkkenet

5. Motforestilling

6. Jakten

7. Norske byggeklosser

8.Reprise

9. Rovdyr

10. Fatso

"Engelen" blir norges Oscar-bidrag!

Etter hard kamp med Limbo og spesielt En ganske snill mann har omsider Engelen blitt valgt ut som norsk Oscar-kandidat av den norske Oscar-komiteen. Det er på mange måter et ganske overraskende og spenstig valg da Engelen er en unik film og ikke en film man forbinder med en Oscar-vinner for beste fremmedspråklige film. Engelen er en kombinasjon mellom poesi og skitten realisme og med rammen rundt filmen nærmer den seg en krysning mellom fiksjon og dokumentar. De senere år har Oscar-akademiet stort sett nominert og belønnet konvensjonelle filmer og ofte ikke de mest utfordrende verken tematisk eller stilistisk. En film som kan minne litt om Engelen er den rumenske gullpalme-vinneren 4 måneder, 3 uker og 2 dager og den ble overraskende nok ikke engang nominert til Oscar.

Jeg har gjennom prossessen heiet på Molands En ganske snill mann da jeg har følt at den har vært mest egnet til Oscar. Den har en konvensjonell form, er særdeles vellaget og har en historie og humor som har vist seg å ha universelt appell. Filmen har høstet strålende internasjonale kritikker og van publikumsprisen under Berlinfestivalen. Jeg var selv tilstede på en av visningene i Berlin og fikk føle på kroppen at den gikk rett hjem hos det internasjonale publikummet jeg satt sammen med. Det var hylende latter underveis og det var høylytt jubling da rulleteksten omsider kom. Filmen har karakterer man bli glad i, de er trauste og skrudde men samtidig utrolig sjarmerende. Den kan på det området minne litt om Elling som jo endte med Oscar-nominasjon. Filmen har også med en av skandinavias mest profilerte skuespillere i Stellan Skarsgaard i hovedrollen - noe som også kunne talt til filmens fordel. Sånn sett har jeg sett En ganske snill mann som det mest opplagte og beste valget.

Men når Engelen nå har blitt valgt så må jeg si at jeg synes det er veldig spennende. Det er en annerledes norsk film og et annerledes norsk Oscar-bidrag. Og det er jo kanskje på tide å prøve å sende noe nytt og annerledes til Oscar-akademiet og ikke bare de mest opplagte filmene hvert år. Er det noe Oscar-akademiet har blitt kjent for de seneste år i tillegg til å legge sin elsk på det konvensjonelle så er det jo å overraske med å ikke belønne forhåndsfavorittene. Så vi får vente i spenning, ingenting hadde vært morsommere enn en norsk Oscar-nominasjon!

Trailer til Engelen


Trailer til En ganske snill mann

Ujevn Knerten-oppfølger

Det er alltid en stor og vanskelig utfordring å følge opp en stor suksess og ”Knerten gifter seg” har absolutt stor fallhøyde når den skal følge opp suksessen fra den første ”Knerten”-filmen. Den første filmen var sprudlende og energisk og overrasket med gode skuespillerprestasjoner – og da i hovedsak med Adrian Grønnevik Smith som filmens hovedkarakter Lillebror. Han er virkelig et funn og sjarmerte meg i senk med hans naturlige og til tider spesielle skuespill – enkelte ting virket nærmest improvisert. Spenningen rundt animasjonen av selveste Knerten var også stor foran den første filmen – den innfridde og endte også opp med Amanda for beste visuelle effekter. Foran film nummer to er alt dette allerede på plass og filmen er nødt til å imponere på andre områder. Der den første filmen på mange måter ikke hadde noen historie utenom at familien skulle tilpasse seg i deres nye liv på landet er film nummer to mer avhengig av en god historie. Den første filmen spilte mye på humor og hadde flere hysteriske digresjoner som Vivian Løkkeborgs karakter, fars underbukser og de skumle jentene som helt åpenlyst var konstruert etter tvillingene fra Ondskapens Hotell. Etableringen av et forhold mellom Lillebror og Knerten var også en essensiell faktor med filmen. Poenget mitt er at filmen ikke var avhengig av en god historie, den trengte mer bare å etablere et univers og med det i tankene kunne filmen ta seg store friheter i forhold til humor og ”sketsjer”. Noe den lyktes særdeles godt med!

”Knerten gifter seg” baserer seg jo selvsagt på en historie fra Anne Cath. Vestlys bøker, men selv om bøkene er strålende er det ikke selvsagt at overgangen til film blir vellykket. Denne gangen handler det altså om mor som havner på sykehuset fordi hun blir påkjørt og Lillebror som etterforsker hvem som kjørte på henne. I tillegg til at Knerten møter sin Karoline som er Vesla sin søte kvist. Martin Lund har tatt over regipinnen (baddumbush) etter Åsleik Engmark til denne filmen og han har klare intensjoner om å gjøre filmen mer filmatisk, bildevakker og poetisk. Filmen er mer melankolsk og rolig enn sin forgjenger. I utgangspunktet er jeg positiv til en slik vending, da det harmoniserer bedre med opphavsbøkene. Men filmen prøver samtidig å ta vare på den sprudlende humoren fra forrige film og prøver å lage en barnevennlig spenningskrim rundt Lillebrors etterforskning. Jeg føler filmen lider under at den prøver å kombinere disse tre elementene. Filmen og dens stil føles ikke helstøpt og de forskjellige elementene drukner på en måte i hverandre. Isolert sett har den fine og poetiske øyeblikk og har av og til humor på nivå med film nummer én. Men samtidig har den også vitser som overhode ikke fungerer og blir flaue – jeg skal ikke røpe hva, men et lite hint; ”snø”.  Filmen prøver også å følge opp sin forgjenger når det gjelder bruk av filmreferanser, men gjentagende western og ”duell”-referanser føles ikke like originalt og morsomt som Vivian Løkkeborg i filmen ”Siv” og de nevnte tvillingene fra Ondskapens Hotell. Alt i alt er ”Knerten gifter seg” dårligere på det ”Knerten” var god på og endringene er ikke helhjertede og gjennomførte nok til at de virkelig bidrar med noe nytt. Selve historien i filmen synes jeg også blir for platt og enkel – krimhistorien er lite engasjerende for voksne. Jeg er usikker på om den fungerer på barna – barna i salen var stille og konsentrerte så sånn sett virket de engasjerte, men det var overraskende lite latter og kommenterer blant barna. Filmens historie var mer som en typisk barnefilm og manglet det unike og universelle engasjementet film nummer én klarte å frembringe.

Samsaya som er stemmen til kvisten Karoline

Karakterene i filmen har dog beholdt sin sjarm og det var fortsatt veldig koselig å se filmen og leve seg inn i filmens univers. Adrian Grønnevik Smith som Lillebror er fortsatt herlig å følge, men han har ikke et like morsomt manus å jobbe med, og det virker heller ikke som Martin Lund har gitt han like mye frihet som det virket som Engmark gjorde. Romansen mellom Knerten og Karoline er også til tider svært så søt, Samsaya gjør Karoline til en svært sjarmerende kvist! Så det var en trivelig opplevelse å følge filmserien videre, men jeg ble ikke imponert av denne filmen i seg selv og filmens mangel på å klare å balansere humor, melankoli og spenning gjør den til en ujevn opplevelse. De forskjellige følelsene den prøver å frembringe krasjer og drukner hverandre.

LIMBO

En norsk film i et internasjonalt landskap på karibiske Trinidad ikledd en subtil, men allikevel veldig gjennomført 70-talls-koloritt, og ispedd meget dyktige stjerneskuespillere som Bryan Brown og alltid fantastiske Lena Endre er et særdeles velkomment friskt pust i et ganske ensformig norsk filmklima! Men dette er kun rammen til den historien som skal formidles og ikke et kvalitetstegn i seg selv. Heldigvis har regissør og manusforfatter Maria Sødahl klart å følge opp med et gripende og vellaget drama i sin langfilmdebut.

Jo Moe (Henrik Rafaelsen) har fått jobb i oljeindustrien på Trinidad og flytter dit på en treårs-kontrakt. Kona Sonia (Line Vernedal) og deres to barn måtte bli hjemme for å pleie Sonias syke mor, men etter seks måneder flytter de også nedover. Her starter fortellingen og vi blir kjent med miljøet på Trinidad sammen med Sonia og ungene. Det virker i utgangspunktet som det perfekte liv – med egen hushjelp og gartner og mange festglade vestlige par som tar dem godt i mot. Sonia etablerer tidlig et vennskap med svenske Charlotte (Lena Endre) som er kona til Jos beste kamerat der nede – Daniel (Bryan Brown). Men alt er selvfølgelig ikke så bra som det ser ut til å være og fasaden sprekker tidlig ved at Sonia oppdager at Jo har hatt en affære mens hun har vært hjemme. Herfra baller det på seg og det blir mange tunge stunder for familien Moe uten at jeg skal gå noe videre inn på det her…

En årsak til at denne filmen er så vellykket er at Sødahl tar oss med til en tilstand og stemning fremfor at hun er slavisk opptatt av fremdrift og det å formidle en historie fra a til å. Vi blir dratt med i den forvirrende og usikre følelsen Sonia føler der nede gjennom til tider et håndholdt og litt ufokusert kamerabruk. Vi føler på forvirringen i starten og etter hvert merker vi den klamme stemningen og følelsen i det beskyttede livet på Trinidad på kroppen. Vi blir gradvis bedre og bedre kjent med karakterene og kommer under huden på deres problemer som sakte men sikkert blusser opp gjennom overflaten. Filmen har ingen gode eller onde karakterer, alle føles menneskelige med hver sine problemer og vi kan føle medfølelse og forståelse med hver og en av dem. Det er en styrke med filmen – den skildrer helhetlige og komplekse karakterer som alle takler den nye hverdagen på Trinidad på hver sin måte. På mange måter ser vi filmen gjennom datteren Nina sine øyne, da hun er den som takler overgangen best og har et objektivt syn og vurdering av menneskene rundt seg. Filmen kan på denne måten sies å være et troverdig studie i hvordan mennesket takler slike enorme omstillinger. Troverdigheten underbygges også av at dette er til dels selvopplevd av filmskaperen.

Manuset i filmen er slående bra og skiller seg ut i norsk sammenheng ved at det virker ekte og naturlig. Dialogene flyter på en måte som man kan kjenne igjen fra virkeligheten og dramatikken nøstes opp i et deilig og passende tempo. Manuset fokuserer på de enkelte situasjonene og ikke nødvendigvis på at alt skal henge sammen i en årsak-virkning-kjede. De forskjellige trådene i filmen blir ikke nødvendigvis avvrundet og lukket. Vi får snarere bare kjenne på følelsen og tilstanden denne familien opplever på Trinidad. Nemlig et liv i limbo – i den beskyttede/innelukkede og tomme sfæren til de vestlige på Trinidad. Filmen er et befriende drama som fokuserer på mennesker fremfor hendelser.

 Det at denne familien er fanget midt i et internasjonalt miljø på andre siden av kloden gjør at skildringen av ”den norske kjernefamilien” også blir veldig tydelig og en viktig del av filmen. Familien Moe står veldig i kontrast til de andre vi møter på Trinidad. De utviser egenskaper vi forbinder med nordmenn som beskjedenhet, jordnærhet og naivitet. Jeg som tilskuer følte at jeg virkelig kjente meg igjen i denne familien og ”det norske” kommer veldig tydelig frem i kontrast med resten av omgivelsene. Sonia uttrykker tydelig de nevnte norske egenskapene mye grunnet Line Vernedals fantastiske skuespill. Alle hennes små fakter og ansiktsutrykk er med på å underbygge disse egenskapene og som gjør at vi virkelig føler at vi har ekstra tilknytning til henne som norsk der nede. Hun og familien fungerer og kommuniserer på en måte vi kan relatere oss til og står for verdier som vi som nordmenn har fått inn gjennom morsmelka. Disse elementene kommer også tydelig frem gjennom barna som er ekstremt godt skrevede karakterer og som spiller veldig bra og naturlig.

Alt i alt er dette en meget god og vellaget film. Den har ingen ”feil” eller mangler og er i så måte perfekt. Men den klarte ikke å gi meg det emosjonelle mageslaget jeg hadde håpet på og den hever seg ikke opp på et nivå som eksepsjonell. I norsk sammenheng skal den dog ha all mulig skryt for å være eksepsjonelt vellaget hva gjelder foto, klipp, manus, skuespill etc.

Endelig en skikkelig trailer til Hamers "Hjem til jul"

Det er knyttet store forventninger til Bent Hamers nye film og det ble snakket høyt om målsetninger om å bli tatt ut til Cannes-festivalen. Noe som ville vært et naturlig steg videre for vår største internasjonale "auteur"(den ble dessverre ikke tatt ut der, men hadde premiere på filmfestivalen i Toronto som også regnes for å være en relativt stor festival). Bent Hamers filmer har faktisk blitt sett mer i utlandet enn i Norge - og spesielt Salmer fra kjøkkenet var en stor internasjonal suksess. Filmen solgte blant annet over hundre tusen kinobilletter i henholdsvis Tyskland og Italia (til sammenligning solgte den 85000 billetter i Norge)! Bent Hamers neste norske film O'Horten ble en liten nedtur i forhold til Salmer fra kjøkkenet, men er fortsatt en god film og hadde relativt gode besøkstall internasjonalt, men skuffende lavt her til lands.

Bent Hamer har som vist slitt litt med å kapre hjemmepublikummet, noe som egentlig ikke er så underlig. Filmene hans er smale og sære, med et tregt tempo og lite handling - noe som vanligvis ikke er en suksessoppskrift for å nå massene. Men når det er sagt så har jeg aldri møtt noen som ikke har likt Salmer fra kjøkkenet - det gjelder både filminteresserte og ikke! Men faktum er uansett at han tidligere ikke har klart å gjøre stor suksess i Norge. Som nevnt ble det snakket høyt om Cannes-festivalen i forhold til denne filmen, men etter å ha sett denne traileren så er det første jeg tenker at Bent Hamer har laget en julefilm for oss nordmenn - altså en mer konvensjonell film for å nå massene. Jeg synes ikke Bent Hamers særpreg som han har har blitt kjent for utenlands virker å være like tilstede i denne filmen som i hans tidligere. Borte er hans underfundige univers og lille, sære og sjarmerende rollegalleri. Borte er den lavmælte, detaljrike humoren og den lille historien. Det er hvert fall min oppfattelse etter å ha sett denne traileren. Det betyr ikke at jeg ikke tror denne filmen er bra. Den kan fort bli kjempebra! Filmen virker som en god blanding mellom humor og drama, men i en litt større skala enn vi er vant til å se fra Hamer. Humoren virker mer åpenbar og konvensjonell og dramatikken virker mer alvorlig.

Familiedrama i julen er en slager i filmverden - julesettingen gjør at de dramatiske hendelsene i familien føles enda sterkere. Dette ser ut til å være en slags flettverksfilm om forskjellige familiers juleforberedelser - hvor hver familie har hver sine problemer som får sitt utspring i jula. Jeg må si jeg har store forventninger til denne filmen da jeg selv er svak for filmer som foregår i jula. Andre familiedramaer fra julen som Når nettene blir lange (Hoel 2000) og Tomten är far till alla barnen (Sundvall 1999) har vært store filmopplevelser for meg og jeg satser på at denne vil føye seg inn i rekken. Denne filmen virker allikevel ikke å være like skandalepreget som de nevnte filmene - traileren i kombinasjon med tittelen hinter jo til at alt løser seg når jula kommer. Noe som kan føre til en rørende inngang til adventstiden for oss som går og ser denne filmen.

Med andre ord gleder jeg meg stort til en norsk julefilm, med drama, følelser og humor, av en god regissør og med gode skuespillere. Men jeg er også umiddelbart skuffet da jeg ikke kjenner igjen Bent Hamer og hans stemme i denne traileren. Det ser mer ut som Hamer virkelig har gjort et forsøk på å for en gangs skyld kapre de norske massene, snarere enn at dette skulle være hans virkelig store internasjonale gjennombrudd. Men vi får vente å se - er ikke alltid traileren gir et helt riktig bilde av filmen!

Noen tanker om traileren eller min tekst? skriv de gjerne i kommentarfeltet!

”An-Magritt” – en norsk klassiker som virkelig har tålt tidens tann!

An-Magritt (1969) er vår nasjonale regissørlegende Arne Skouens siste av i alt 14 spillefilmer og må sies å være en verdig avslutning på hans karriere! Dette var i sin tid en norsk storsatsning og Skouen fikk med seg Ingmar Bergmans faste fotograf Sven Nykvist og vår egen superstjerne Liv Ullmann på laget i hans filmatisering av Johan Falkebergets klassiske verk An-Magritt - som var første del i romanserien Nattens brød. Arne Skouen skrev selv manuset basert på Falkebergets verk.

Sven Nykvists og Liv Ullmanns inntog i dette filmprosjektet har helt klart hevet filmens kvalitet og har bidratt til at filmen fremstår som en tidløs klassiker i norsk sammenheng. Med tidløs mener jeg i denne sammenheng at den gjør seg like godt på skjermen i dag som den gjorde da den kom – i motsetning til mye annen film fra 60-tallet har denne virkelig tålt tidens tann. Derfor ser jeg med stor undring på at denne filmen ikke har en tydeligere plass i vår nasjonale kulturhistorie og er mer kjent for folk flest!

An-Magritt vokser opp i en liten og værhard fjellstad i Norge en gang på 1600-tallet som en form for ”lausunge”. Moren ble voldtatt og blir dømt til gapestokken – hun valgte å ta sitt eget liv ved å hoppe i fossen. An-Magritt blir dermed oppdratt av sin bestefar uten en mor eller far.  Vi følger An-Margitt fra vinteren hun er 16 til neste vinter – et år som endrer hennes liv betraktelig. Bestefaren er gammel og sliten og An-Margitt må virkelig jobbe og slite for sin egen tilværelse. Hun arbeider sammen med mennene med å frakte malm over fjellet til bygdas gruve – som de lever av. Der de andre har hver sin hest, har An-Margitt kun en okse til hjelp over fjellet. Men An-Magritt har en tøff innstilling og lar seg ikke herse med. Vi følger hennes ferd fra å være nederst på rangstigen til hun klarer å vinne respekt i den mannsdominerte bygda. Hun tar først et oppgjør med sine arbeidskolleger, så de forskjellige maktinstansene i bygda – før hun til slutt prøver seg på selveste rikskansleren. Underveis i denne ferden treffer hun også kjærligheten i den tyske ”konstknekten” Johannes.

Liv Ulmann er virkelig drivkraften i denne filmen som den uredde og litt naive An-Magritt. Det er en stor rolle som Ullmann bekler mesterlig. Til stor forandring til de fleste andre rolleprestasjoner på denne tiden så føles skuespillet til Ullmann virkelig ekte og naturlig (så utrolig synd at hun ikke har bidratt mer i norsk film opp i gjennom!). Det er umulig å ikke bli glad i karakteren i Ullmanns skikkelse. Nettopp det er mye av grunnen til filmen fungerer så godt som den gjør. Vi følger hennes kamp med stort engasjement. Selve temaene historien tar opp om forskjellsbehandling, undertrykkelse og  kristendommens dobbeltmoral og urett blir behandlet på en litt overfladisk måte, det er hovedsakelig karakteren An-Magritt som er filmens fokus. I så mate er det helt avgjørende at den rollen er vellykket og det kan man trygt si at den er.

Ellers er det svært tydelig at det er dyktige folk bak kamera på denne filmen. Filmen er nydelig fotografert av Sven Nykvist, manuset er rimelig fokusert og sammenhengende til tross for at det er en romanadapsjon. Med noen unntak er filmen ryddig og harmonisk klippet og det er tydelig at filmens bakmann Skouen er en erfaren regissør – filmen er godt fortalt og virker rett og slett veldig vellaget. I en norsk film-kontekst er det gledelig å se at det er kvalitet i alle ledd i denne filmproduksjonen og filmens skiller seg ut som et veldig godt håndverk.

Det at Liv Ullmann med den stjernestatusen hun har gjør en så god og sterk rolletolkning og at filmen oser kvalitet i håndverket gjør at denne filmen holder seg såpass godt den dag i dag. I så måte merker jeg at jeg er ganske provosert at denne filmen ikke er mer vist og kjent blant folket her til lands. Dette er en film som NRK burde plukke opp å vise jevnlig – en typisk film som hadde passet som årlig julefilm på NRK (det er mulig NRK har vist den tidligere – men jeg kjente hvert fall ikke til filmen før jeg begynte å grave litt i norsk filmhistorie!).

Jeg har også noen ankepunkter mot denne filmen; jeg synes med stort hell filmen kunne turt å være litt vondere og tøffere! Den omhandler sterk fattigdom, sult, ekstremvær og undertrykkelse, men filmens oppgjør med disse temaene blir altfor overfladiske og lette. Vi blir ikke skikkelig med på den lidelsen filmens karakterer føler – vi kommer ikke under huden på dem. Alt det vonde og tragiske forblir litt polert i bakgrunnen. Det er nok kanskje noe av grunnen til filmens begrensete oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt. Ellers så synes jeg ikke så mye om musikken i filmen, den kræsjer og skiller seg for mye ut i forhold til bildene og stemningene i filmen. Musikken er vel det eneste med filmen som ikke har tålt tidens tann – den føles litt gammeldags. Filmen er vel også litt ujevn med tanke på skuespill og flyt i narrasjon og klipping – men det er pirk!

Mitt budskap; dette er en film for folket! En vellykket filmatisering av et klassisk norsk litterært verk med vår største filmstjerne og en av våre største (vår største?) regissører burde være uthevet i vår kulturhistorie og burde være et referansepunkt i vår kultur! Den er endelig blitt utgitt på DVD – men treffer nok en større målgruppe på tv-skjermen!