"Engelen" blir norges Oscar-bidrag!

Etter hard kamp med Limbo og spesielt En ganske snill mann har omsider Engelen blitt valgt ut som norsk Oscar-kandidat av den norske Oscar-komiteen. Det er på mange måter et ganske overraskende og spenstig valg da Engelen er en unik film og ikke en film man forbinder med en Oscar-vinner for beste fremmedspråklige film. Engelen er en kombinasjon mellom poesi og skitten realisme og med rammen rundt filmen nærmer den seg en krysning mellom fiksjon og dokumentar. De senere år har Oscar-akademiet stort sett nominert og belønnet konvensjonelle filmer og ofte ikke de mest utfordrende verken tematisk eller stilistisk. En film som kan minne litt om Engelen er den rumenske gullpalme-vinneren 4 måneder, 3 uker og 2 dager og den ble overraskende nok ikke engang nominert til Oscar.

Jeg har gjennom prossessen heiet på Molands En ganske snill mann da jeg har følt at den har vært mest egnet til Oscar. Den har en konvensjonell form, er særdeles vellaget og har en historie og humor som har vist seg å ha universelt appell. Filmen har høstet strålende internasjonale kritikker og van publikumsprisen under Berlinfestivalen. Jeg var selv tilstede på en av visningene i Berlin og fikk føle på kroppen at den gikk rett hjem hos det internasjonale publikummet jeg satt sammen med. Det var hylende latter underveis og det var høylytt jubling da rulleteksten omsider kom. Filmen har karakterer man bli glad i, de er trauste og skrudde men samtidig utrolig sjarmerende. Den kan på det området minne litt om Elling som jo endte med Oscar-nominasjon. Filmen har også med en av skandinavias mest profilerte skuespillere i Stellan Skarsgaard i hovedrollen - noe som også kunne talt til filmens fordel. Sånn sett har jeg sett En ganske snill mann som det mest opplagte og beste valget.

Men når Engelen nå har blitt valgt så må jeg si at jeg synes det er veldig spennende. Det er en annerledes norsk film og et annerledes norsk Oscar-bidrag. Og det er jo kanskje på tide å prøve å sende noe nytt og annerledes til Oscar-akademiet og ikke bare de mest opplagte filmene hvert år. Er det noe Oscar-akademiet har blitt kjent for de seneste år i tillegg til å legge sin elsk på det konvensjonelle så er det jo å overraske med å ikke belønne forhåndsfavorittene. Så vi får vente i spenning, ingenting hadde vært morsommere enn en norsk Oscar-nominasjon!

Trailer til Engelen


Trailer til En ganske snill mann

Ujevn Knerten-oppfølger

Det er alltid en stor og vanskelig utfordring å følge opp en stor suksess og ”Knerten gifter seg” har absolutt stor fallhøyde når den skal følge opp suksessen fra den første ”Knerten”-filmen. Den første filmen var sprudlende og energisk og overrasket med gode skuespillerprestasjoner – og da i hovedsak med Adrian Grønnevik Smith som filmens hovedkarakter Lillebror. Han er virkelig et funn og sjarmerte meg i senk med hans naturlige og til tider spesielle skuespill – enkelte ting virket nærmest improvisert. Spenningen rundt animasjonen av selveste Knerten var også stor foran den første filmen – den innfridde og endte også opp med Amanda for beste visuelle effekter. Foran film nummer to er alt dette allerede på plass og filmen er nødt til å imponere på andre områder. Der den første filmen på mange måter ikke hadde noen historie utenom at familien skulle tilpasse seg i deres nye liv på landet er film nummer to mer avhengig av en god historie. Den første filmen spilte mye på humor og hadde flere hysteriske digresjoner som Vivian Løkkeborgs karakter, fars underbukser og de skumle jentene som helt åpenlyst var konstruert etter tvillingene fra Ondskapens Hotell. Etableringen av et forhold mellom Lillebror og Knerten var også en essensiell faktor med filmen. Poenget mitt er at filmen ikke var avhengig av en god historie, den trengte mer bare å etablere et univers og med det i tankene kunne filmen ta seg store friheter i forhold til humor og ”sketsjer”. Noe den lyktes særdeles godt med!

”Knerten gifter seg” baserer seg jo selvsagt på en historie fra Anne Cath. Vestlys bøker, men selv om bøkene er strålende er det ikke selvsagt at overgangen til film blir vellykket. Denne gangen handler det altså om mor som havner på sykehuset fordi hun blir påkjørt og Lillebror som etterforsker hvem som kjørte på henne. I tillegg til at Knerten møter sin Karoline som er Vesla sin søte kvist. Martin Lund har tatt over regipinnen (baddumbush) etter Åsleik Engmark til denne filmen og han har klare intensjoner om å gjøre filmen mer filmatisk, bildevakker og poetisk. Filmen er mer melankolsk og rolig enn sin forgjenger. I utgangspunktet er jeg positiv til en slik vending, da det harmoniserer bedre med opphavsbøkene. Men filmen prøver samtidig å ta vare på den sprudlende humoren fra forrige film og prøver å lage en barnevennlig spenningskrim rundt Lillebrors etterforskning. Jeg føler filmen lider under at den prøver å kombinere disse tre elementene. Filmen og dens stil føles ikke helstøpt og de forskjellige elementene drukner på en måte i hverandre. Isolert sett har den fine og poetiske øyeblikk og har av og til humor på nivå med film nummer én. Men samtidig har den også vitser som overhode ikke fungerer og blir flaue – jeg skal ikke røpe hva, men et lite hint; ”snø”.  Filmen prøver også å følge opp sin forgjenger når det gjelder bruk av filmreferanser, men gjentagende western og ”duell”-referanser føles ikke like originalt og morsomt som Vivian Løkkeborg i filmen ”Siv” og de nevnte tvillingene fra Ondskapens Hotell. Alt i alt er ”Knerten gifter seg” dårligere på det ”Knerten” var god på og endringene er ikke helhjertede og gjennomførte nok til at de virkelig bidrar med noe nytt. Selve historien i filmen synes jeg også blir for platt og enkel – krimhistorien er lite engasjerende for voksne. Jeg er usikker på om den fungerer på barna – barna i salen var stille og konsentrerte så sånn sett virket de engasjerte, men det var overraskende lite latter og kommenterer blant barna. Filmens historie var mer som en typisk barnefilm og manglet det unike og universelle engasjementet film nummer én klarte å frembringe.

Samsaya som er stemmen til kvisten Karoline

Karakterene i filmen har dog beholdt sin sjarm og det var fortsatt veldig koselig å se filmen og leve seg inn i filmens univers. Adrian Grønnevik Smith som Lillebror er fortsatt herlig å følge, men han har ikke et like morsomt manus å jobbe med, og det virker heller ikke som Martin Lund har gitt han like mye frihet som det virket som Engmark gjorde. Romansen mellom Knerten og Karoline er også til tider svært så søt, Samsaya gjør Karoline til en svært sjarmerende kvist! Så det var en trivelig opplevelse å følge filmserien videre, men jeg ble ikke imponert av denne filmen i seg selv og filmens mangel på å klare å balansere humor, melankoli og spenning gjør den til en ujevn opplevelse. De forskjellige følelsene den prøver å frembringe krasjer og drukner hverandre.

LIMBO

En norsk film i et internasjonalt landskap på karibiske Trinidad ikledd en subtil, men allikevel veldig gjennomført 70-talls-koloritt, og ispedd meget dyktige stjerneskuespillere som Bryan Brown og alltid fantastiske Lena Endre er et særdeles velkomment friskt pust i et ganske ensformig norsk filmklima! Men dette er kun rammen til den historien som skal formidles og ikke et kvalitetstegn i seg selv. Heldigvis har regissør og manusforfatter Maria Sødahl klart å følge opp med et gripende og vellaget drama i sin langfilmdebut.

Jo Moe (Henrik Rafaelsen) har fått jobb i oljeindustrien på Trinidad og flytter dit på en treårs-kontrakt. Kona Sonia (Line Vernedal) og deres to barn måtte bli hjemme for å pleie Sonias syke mor, men etter seks måneder flytter de også nedover. Her starter fortellingen og vi blir kjent med miljøet på Trinidad sammen med Sonia og ungene. Det virker i utgangspunktet som det perfekte liv – med egen hushjelp og gartner og mange festglade vestlige par som tar dem godt i mot. Sonia etablerer tidlig et vennskap med svenske Charlotte (Lena Endre) som er kona til Jos beste kamerat der nede – Daniel (Bryan Brown). Men alt er selvfølgelig ikke så bra som det ser ut til å være og fasaden sprekker tidlig ved at Sonia oppdager at Jo har hatt en affære mens hun har vært hjemme. Herfra baller det på seg og det blir mange tunge stunder for familien Moe uten at jeg skal gå noe videre inn på det her…

En årsak til at denne filmen er så vellykket er at Sødahl tar oss med til en tilstand og stemning fremfor at hun er slavisk opptatt av fremdrift og det å formidle en historie fra a til å. Vi blir dratt med i den forvirrende og usikre følelsen Sonia føler der nede gjennom til tider et håndholdt og litt ufokusert kamerabruk. Vi føler på forvirringen i starten og etter hvert merker vi den klamme stemningen og følelsen i det beskyttede livet på Trinidad på kroppen. Vi blir gradvis bedre og bedre kjent med karakterene og kommer under huden på deres problemer som sakte men sikkert blusser opp gjennom overflaten. Filmen har ingen gode eller onde karakterer, alle føles menneskelige med hver sine problemer og vi kan føle medfølelse og forståelse med hver og en av dem. Det er en styrke med filmen – den skildrer helhetlige og komplekse karakterer som alle takler den nye hverdagen på Trinidad på hver sin måte. På mange måter ser vi filmen gjennom datteren Nina sine øyne, da hun er den som takler overgangen best og har et objektivt syn og vurdering av menneskene rundt seg. Filmen kan på denne måten sies å være et troverdig studie i hvordan mennesket takler slike enorme omstillinger. Troverdigheten underbygges også av at dette er til dels selvopplevd av filmskaperen.

Manuset i filmen er slående bra og skiller seg ut i norsk sammenheng ved at det virker ekte og naturlig. Dialogene flyter på en måte som man kan kjenne igjen fra virkeligheten og dramatikken nøstes opp i et deilig og passende tempo. Manuset fokuserer på de enkelte situasjonene og ikke nødvendigvis på at alt skal henge sammen i en årsak-virkning-kjede. De forskjellige trådene i filmen blir ikke nødvendigvis avvrundet og lukket. Vi får snarere bare kjenne på følelsen og tilstanden denne familien opplever på Trinidad. Nemlig et liv i limbo – i den beskyttede/innelukkede og tomme sfæren til de vestlige på Trinidad. Filmen er et befriende drama som fokuserer på mennesker fremfor hendelser.

 Det at denne familien er fanget midt i et internasjonalt miljø på andre siden av kloden gjør at skildringen av ”den norske kjernefamilien” også blir veldig tydelig og en viktig del av filmen. Familien Moe står veldig i kontrast til de andre vi møter på Trinidad. De utviser egenskaper vi forbinder med nordmenn som beskjedenhet, jordnærhet og naivitet. Jeg som tilskuer følte at jeg virkelig kjente meg igjen i denne familien og ”det norske” kommer veldig tydelig frem i kontrast med resten av omgivelsene. Sonia uttrykker tydelig de nevnte norske egenskapene mye grunnet Line Vernedals fantastiske skuespill. Alle hennes små fakter og ansiktsutrykk er med på å underbygge disse egenskapene og som gjør at vi virkelig føler at vi har ekstra tilknytning til henne som norsk der nede. Hun og familien fungerer og kommuniserer på en måte vi kan relatere oss til og står for verdier som vi som nordmenn har fått inn gjennom morsmelka. Disse elementene kommer også tydelig frem gjennom barna som er ekstremt godt skrevede karakterer og som spiller veldig bra og naturlig.

Alt i alt er dette en meget god og vellaget film. Den har ingen ”feil” eller mangler og er i så måte perfekt. Men den klarte ikke å gi meg det emosjonelle mageslaget jeg hadde håpet på og den hever seg ikke opp på et nivå som eksepsjonell. I norsk sammenheng skal den dog ha all mulig skryt for å være eksepsjonelt vellaget hva gjelder foto, klipp, manus, skuespill etc.

Endelig en skikkelig trailer til Hamers "Hjem til jul"

Det er knyttet store forventninger til Bent Hamers nye film og det ble snakket høyt om målsetninger om å bli tatt ut til Cannes-festivalen. Noe som ville vært et naturlig steg videre for vår største internasjonale "auteur"(den ble dessverre ikke tatt ut der, men hadde premiere på filmfestivalen i Toronto som også regnes for å være en relativt stor festival). Bent Hamers filmer har faktisk blitt sett mer i utlandet enn i Norge - og spesielt Salmer fra kjøkkenet var en stor internasjonal suksess. Filmen solgte blant annet over hundre tusen kinobilletter i henholdsvis Tyskland og Italia (til sammenligning solgte den 85000 billetter i Norge)! Bent Hamers neste norske film O'Horten ble en liten nedtur i forhold til Salmer fra kjøkkenet, men er fortsatt en god film og hadde relativt gode besøkstall internasjonalt, men skuffende lavt her til lands.

Bent Hamer har som vist slitt litt med å kapre hjemmepublikummet, noe som egentlig ikke er så underlig. Filmene hans er smale og sære, med et tregt tempo og lite handling - noe som vanligvis ikke er en suksessoppskrift for å nå massene. Men når det er sagt så har jeg aldri møtt noen som ikke har likt Salmer fra kjøkkenet - det gjelder både filminteresserte og ikke! Men faktum er uansett at han tidligere ikke har klart å gjøre stor suksess i Norge. Som nevnt ble det snakket høyt om Cannes-festivalen i forhold til denne filmen, men etter å ha sett denne traileren så er det første jeg tenker at Bent Hamer har laget en julefilm for oss nordmenn - altså en mer konvensjonell film for å nå massene. Jeg synes ikke Bent Hamers særpreg som han har har blitt kjent for utenlands virker å være like tilstede i denne filmen som i hans tidligere. Borte er hans underfundige univers og lille, sære og sjarmerende rollegalleri. Borte er den lavmælte, detaljrike humoren og den lille historien. Det er hvert fall min oppfattelse etter å ha sett denne traileren. Det betyr ikke at jeg ikke tror denne filmen er bra. Den kan fort bli kjempebra! Filmen virker som en god blanding mellom humor og drama, men i en litt større skala enn vi er vant til å se fra Hamer. Humoren virker mer åpenbar og konvensjonell og dramatikken virker mer alvorlig.

Familiedrama i julen er en slager i filmverden - julesettingen gjør at de dramatiske hendelsene i familien føles enda sterkere. Dette ser ut til å være en slags flettverksfilm om forskjellige familiers juleforberedelser - hvor hver familie har hver sine problemer som får sitt utspring i jula. Jeg må si jeg har store forventninger til denne filmen da jeg selv er svak for filmer som foregår i jula. Andre familiedramaer fra julen som Når nettene blir lange (Hoel 2000) og Tomten är far till alla barnen (Sundvall 1999) har vært store filmopplevelser for meg og jeg satser på at denne vil føye seg inn i rekken. Denne filmen virker allikevel ikke å være like skandalepreget som de nevnte filmene - traileren i kombinasjon med tittelen hinter jo til at alt løser seg når jula kommer. Noe som kan føre til en rørende inngang til adventstiden for oss som går og ser denne filmen.

Med andre ord gleder jeg meg stort til en norsk julefilm, med drama, følelser og humor, av en god regissør og med gode skuespillere. Men jeg er også umiddelbart skuffet da jeg ikke kjenner igjen Bent Hamer og hans stemme i denne traileren. Det ser mer ut som Hamer virkelig har gjort et forsøk på å for en gangs skyld kapre de norske massene, snarere enn at dette skulle være hans virkelig store internasjonale gjennombrudd. Men vi får vente å se - er ikke alltid traileren gir et helt riktig bilde av filmen!

Noen tanker om traileren eller min tekst? skriv de gjerne i kommentarfeltet!

”An-Magritt” – en norsk klassiker som virkelig har tålt tidens tann!

An-Magritt (1969) er vår nasjonale regissørlegende Arne Skouens siste av i alt 14 spillefilmer og må sies å være en verdig avslutning på hans karriere! Dette var i sin tid en norsk storsatsning og Skouen fikk med seg Ingmar Bergmans faste fotograf Sven Nykvist og vår egen superstjerne Liv Ullmann på laget i hans filmatisering av Johan Falkebergets klassiske verk An-Magritt - som var første del i romanserien Nattens brød. Arne Skouen skrev selv manuset basert på Falkebergets verk.

Sven Nykvists og Liv Ullmanns inntog i dette filmprosjektet har helt klart hevet filmens kvalitet og har bidratt til at filmen fremstår som en tidløs klassiker i norsk sammenheng. Med tidløs mener jeg i denne sammenheng at den gjør seg like godt på skjermen i dag som den gjorde da den kom – i motsetning til mye annen film fra 60-tallet har denne virkelig tålt tidens tann. Derfor ser jeg med stor undring på at denne filmen ikke har en tydeligere plass i vår nasjonale kulturhistorie og er mer kjent for folk flest!

An-Magritt vokser opp i en liten og værhard fjellstad i Norge en gang på 1600-tallet som en form for ”lausunge”. Moren ble voldtatt og blir dømt til gapestokken – hun valgte å ta sitt eget liv ved å hoppe i fossen. An-Magritt blir dermed oppdratt av sin bestefar uten en mor eller far.  Vi følger An-Margitt fra vinteren hun er 16 til neste vinter – et år som endrer hennes liv betraktelig. Bestefaren er gammel og sliten og An-Margitt må virkelig jobbe og slite for sin egen tilværelse. Hun arbeider sammen med mennene med å frakte malm over fjellet til bygdas gruve – som de lever av. Der de andre har hver sin hest, har An-Margitt kun en okse til hjelp over fjellet. Men An-Magritt har en tøff innstilling og lar seg ikke herse med. Vi følger hennes ferd fra å være nederst på rangstigen til hun klarer å vinne respekt i den mannsdominerte bygda. Hun tar først et oppgjør med sine arbeidskolleger, så de forskjellige maktinstansene i bygda – før hun til slutt prøver seg på selveste rikskansleren. Underveis i denne ferden treffer hun også kjærligheten i den tyske ”konstknekten” Johannes.

Liv Ulmann er virkelig drivkraften i denne filmen som den uredde og litt naive An-Magritt. Det er en stor rolle som Ullmann bekler mesterlig. Til stor forandring til de fleste andre rolleprestasjoner på denne tiden så føles skuespillet til Ullmann virkelig ekte og naturlig (så utrolig synd at hun ikke har bidratt mer i norsk film opp i gjennom!). Det er umulig å ikke bli glad i karakteren i Ullmanns skikkelse. Nettopp det er mye av grunnen til filmen fungerer så godt som den gjør. Vi følger hennes kamp med stort engasjement. Selve temaene historien tar opp om forskjellsbehandling, undertrykkelse og  kristendommens dobbeltmoral og urett blir behandlet på en litt overfladisk måte, det er hovedsakelig karakteren An-Magritt som er filmens fokus. I så mate er det helt avgjørende at den rollen er vellykket og det kan man trygt si at den er.

Ellers er det svært tydelig at det er dyktige folk bak kamera på denne filmen. Filmen er nydelig fotografert av Sven Nykvist, manuset er rimelig fokusert og sammenhengende til tross for at det er en romanadapsjon. Med noen unntak er filmen ryddig og harmonisk klippet og det er tydelig at filmens bakmann Skouen er en erfaren regissør – filmen er godt fortalt og virker rett og slett veldig vellaget. I en norsk film-kontekst er det gledelig å se at det er kvalitet i alle ledd i denne filmproduksjonen og filmens skiller seg ut som et veldig godt håndverk.

Det at Liv Ullmann med den stjernestatusen hun har gjør en så god og sterk rolletolkning og at filmen oser kvalitet i håndverket gjør at denne filmen holder seg såpass godt den dag i dag. I så måte merker jeg at jeg er ganske provosert at denne filmen ikke er mer vist og kjent blant folket her til lands. Dette er en film som NRK burde plukke opp å vise jevnlig – en typisk film som hadde passet som årlig julefilm på NRK (det er mulig NRK har vist den tidligere – men jeg kjente hvert fall ikke til filmen før jeg begynte å grave litt i norsk filmhistorie!).

Jeg har også noen ankepunkter mot denne filmen; jeg synes med stort hell filmen kunne turt å være litt vondere og tøffere! Den omhandler sterk fattigdom, sult, ekstremvær og undertrykkelse, men filmens oppgjør med disse temaene blir altfor overfladiske og lette. Vi blir ikke skikkelig med på den lidelsen filmens karakterer føler – vi kommer ikke under huden på dem. Alt det vonde og tragiske forblir litt polert i bakgrunnen. Det er nok kanskje noe av grunnen til filmens begrensete oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt. Ellers så synes jeg ikke så mye om musikken i filmen, den kræsjer og skiller seg for mye ut i forhold til bildene og stemningene i filmen. Musikken er vel det eneste med filmen som ikke har tålt tidens tann – den føles litt gammeldags. Filmen er vel også litt ujevn med tanke på skuespill og flyt i narrasjon og klipping – men det er pirk!

Mitt budskap; dette er en film for folket! En vellykket filmatisering av et klassisk norsk litterært verk med vår største filmstjerne og en av våre største (vår største?) regissører burde være uthevet i vår kulturhistorie og burde være et referansepunkt i vår kultur! Den er endelig blitt utgitt på DVD – men treffer nok en større målgruppe på tv-skjermen! 

"Limbo" vant regipris i Montreal

Maria Sødahl vant i natt prisen for beste regi for sin film Limbo på den internasjonale filmfestivalen i Montreal. Det er vel ikke blant de mest prestisjetunge festivalene, i Canada regnes jo filmfestivalen i Toronto som å være den viktigste. Men beste regi er uansett en prestisjepris og det lover jo godt for at filmen er et godt håndverk og en vellaget film i tillegg til en sterk historie. Sånn sett bare øker dette mine forventninger til filmen!

"Svik" - en helbom og kalkun, men allikevel ikke helt uinteressant i en norsk kontekst!

Svik (Gundersen 2009) har så store mangler på manussiden og når det gjelder skuespillerinstruksjon at den ikke fungerer som en engasjerende film. Filmen bygger ikke opp noen karakterer vi får noen form for engasjement med og plot'et er så dårlig kommunisert til tilskueren at det er vanskelig å få med seg hva filmen handler om og hvilke karakterer som gjør hva og hvem som er onde og gode. Da er det vanskelig å bli engasjert i historien og i filmen. Filmen ble jo også totalslaktet når kom og ble sett av bare litt over 6000 på kino.

Men når det er sagt så har filmen noen kvaliteter som gjør filmen helt unik i norsk sammenheng. Rent estetisk er filmen helt nydelig og utrolig gjennomført. Den er storslått og ser rett og slett smashing ut. Filmen er helt tydelig forsøkt laget som en film noir-pastisj - og er rent stilmessig vellykket! Scenene fra de røykfylte lokalene og med filmens femme fatale - i Aqua-Lenes skikkelse - syngende og dansende på scenen er stemningsfulle og gir følelsen av å se en amerikansk film noir-klassiker. Karakterenes sinnsstemning og skuespill minner også svært mye om Hollywood-filmene fra 1940-tallet - og da særlig noir-filmene. Filmen er faktisk skremmende lik i handling og stemning som Casablanca. Store deler av handlingen i Svik foregår på utestedet Club Havana hvor mye skittent spill foregår mellom kyniske og griske menn under krigen, på samme måte som Humphrey Bogarts kneipe i Casablanca. Faktisk foregår det også et form for trekantdrama i Svik som i Casablanca. Jeg mener dette også sier noe om ambisjonsnivået Haakon Gundersen (som faktisk har produsert, regissert og skrevet filmen alene) har hatt med denne filmen - det har vært skyhøyt. Og det har jo dermed også gitt han enorm fallhøyde - og han har jo virkelig falt til de grader mtp mottakelse og publikumsoppslutning. Men hele denne filmen oser enorme visjoner og ambisjoner sammenlignet med mye annet vi ser i norsk film, og det føler jeg man burde gi han ros for! Jeg skal ikke glemme at filmen faktisk er helt mislykket, men jeg synes han fortjener ros for forsøket. Og hvilket format han har forsøkt seg på - vi snakker her om en film spilt inn med amerikanske, tyske og norske skuespillere, laget som en hyllest til Hollywoods gullalder, samtidig som filmen forsøker å belyse hvor mye skittent spill som foregikk blant nordmenn og Norsk Hydro under okkupasjonen. Filmen er fortalt som et flashback av en amerikansk frue fra Bel Air - og allerede i den fortellermåten føler jeg ikke den ligner noe annet vi ser i norsk film, den har fortellerformen til en amerikansk storfilm. Herr Gundersen har jo selvfølgelig tatt seg vann over hodet og dermed bomma, men i en ellers ambisjonsløs norsk filmbransje (selvfølgelig noen unntak her) synes jeg det er moro at noen prøver noe nytt og går andre veier. Jeg gir deg ros for forsøket Gundersen!

Ta en kikk på disse bildene fra filmen så ser dere at han har noe for seg når det gjelder foto og estetikk! Nydelige bilder og unikt i norsk sammenheng!

trailer

fremtidshåp!

Jeg gleder meg voldsomt til filmatiseringen av Nikolaj Frobenius' bok Teori og Praksis! Jens Lien er bak spakene og jeg håper han klarer å skape ekte 70-talls-stemning og at filmen blir litt gritty! Det faktum at de har klart å få med Johnny Rotten på laget er jo i seg selv spennende og viser jo at de er ambiøse. I likhet med Joachim Trier skal Jens Lien nå prøve å toppe sin hittils beste film - Den Brysomme Mannen. Med den filmen viste han at han har evnene til å fange stemningen fra et etablert verk (hørespillet filmen er basert på), vi får håpe han klarer det like godt med Teori og Praksis - en film som krever en helt annen stil og stemning. Jeg håper for guds skyld ikke denne filmen går i samme fella som Den siste revejakta, en film som overhodet ikke tok vare på essensen i boka, men som mer så ut som en reklamefilm. Men jeg stoler mer på Lien enn godeste Ulrik Imtiaz Rolfsen....
Intervju med Johnny Rotten under filminnspillingen

Ellers gleder jeg meg stort over at Anders Danielsen Lie har fått hovedrollen i Joachim Triers neste film Oslo 31. august! Jeg føler meg sikker på at den filmen blir en suksess! Vil bli svært skuffet om det viser seg at Reprise bare var et blaff, men det var den nok ikke... Dette blir bra!

Erik Poppe - landets tyngste filmrøst

Erik Poppes filmer er ikke mange, men de uttrykker en nerve, tematisk tyngde og et elegant filmspråk som få (ingen?) andre her til lands matcher. En tendens i norsk film de siste ti år er vår redsel for alvor! Norsk film har endelig klart å kapre sitt eget hjemmepublikum og det virker som det kommersiellet fokuset har blitt større av den grunn. Mye vil ha mer, og alle vil være med på (penge)festen. Med andre ord; filmskaperne/produsentene tør ikke ta sjansen på at publikum skal kjede seg og uansett hva filmen handler om virker de besatt av å presse inn komiske situasjoner og morsomme bikarakterer. Et godt eksempel er Sara Johnsens Upperdog hvor en lang sekvens med "artige" situasjoner rundt en dildo skal fungere som en slags "comic relief" midt i filmen som prøver å ta opp store og tunge temaer. Denne komikken føles helt malplassert og det fører til at filmen i likhet med de fleste andre norske filmer i dette årtusenet blir en lettvekter. Filmene blir ikke tatt på alvor fordi ikke tar seg seg selv på alvor, filmene føles på den måten som publikumsfrierier og lett underholdningsprodukter fremfor kunst og/eller viktige samfunnsstemmer med mening. Jeg skal ikke skjære alle over én kam - det finnes flere unntak, samtidig som det ikke er alle filmer som er ment å være noe annet enn underholdning. Men jeg mener at det er en tendens i norsk film at den er for lett og ikke tør å ta seg selv på alvor, det er nok mye av grunnen til at Norge blir sett på som en lettvekter i europeisk sammenheng - et kontinent som virkelig tar film på alvor!

Erik Poppe må sies å være et hederlig unntak i denne sammenheng - han har vist gjennom sine tre langfilmer at han har en seriøs tilnærming til filmmediet som en samfunnsstemme og kunstart! Debutfilmen Schpaaa har noen mangler, men den viser pro på en regissør som vil noe med filmene sine! Han skildrer ungdomskriminalitet på en direkte og realistisk måte, samtidig som hans talent for å instruere følelsesladde konfrontasjoner og skape stemningsfulle og poetiske scener ved hjelp av kombinasjonen musikk og bilde kommer tydelig frem. Hvem har vel glemt scenen hvor filmens hovedperson Jonas sitter med disc-man'en sin og hører på Lene Marlins Unforgivable Sinner? En herlig scene og i ettertid et vanvittig nostalgisk og fin tidssklidring fra 90-tallet.

Schpaaa

Poppes neste film Hawaii, Oslo nærmer seg mer et helstøpt kunstverk enn Schpaaa. Poppe har på et imponerende vis klart å lage et filmunivers som på samme måte virker realistisk og magisk! Filmen forholder seg til virkeligheten, men filmuniverset har sin egen logikk og stemning. Den dirrende og nervøse stemningen holder seg gjennom hele filmen og filmspråket utviser en enorm tilstedeværelse i hver enkelt scene og karakter. Her viser han nettopp noe av kjernen i sin styrke som regissør; Han bygger opp et filmunivers og en stemning som er unik og som holder seg gjennom hele filmen. Han viker ikke fra det han har bygd opp ett eneste sekund. Han er tro mot filmen og og tar den på alvor og han våger også å ta publikum på alvor både kunstnerisk og tematisk! Noe av årsaken til at Poppe klarer å engasjere så mye uten å ty til humor og letthet er at han får til noe som ofte frembringer de helt store følelsesreaksjonene hos en filmtilskuer - nemlig konfrontasjoner! Det står igjen som en styrke i Poppes filmer - velinstruerte konfrontasjoner med strålende skuespill og følelsesladde konflikter. I Hawaii, Oslo og DeUsynlige har han frembringt noen av de sterkeste scenene i norsk filmhistorie! Konfrontasjonen mellom Mikkel og barnevernet i kirken i Hawaii, Oslo setter en støkk i meg. Skuespillet og nerven i scenen er fantastisk. Når disse så blir etterfulgt av poetiske montasjer blomstrer de melankolske følelsene hos tilskueren. Skarpe, tilstedeværende konfrontasjoner og poetiske stemningsmontasjer skaper et godt drama og en følelsesmessig opplevelse for tilskueren - her er Poppe en mester!

ca 11 minutter ut i klippet er den nevnte kirke-scenen

Med DeUsynlige oppnår Erik Poppe etter min mening nær perfeksjon i kombinasjonen filmspråk og tematikk. Hans samarbeid med manusforfatter Harald Rosenløw-Eeg virker å være perfekt da hans handlingsdrevete, men samtidig dype og varme manus, passer perfekt med Poppes elegante filmspråk. Filmen har en orginal narrasjon hvor første halvdel er fra Thomas sitt perspektiv, før andre halvdel er fra barnemorens perspektiv. Det er en perfekt form for en film som handler om tilgivelse. Filmens musikk er fantastisk og i kombinasjon med handlingen og temaene filmen tar opp er den perfekt og når filmen til slutt bunner ut i konfrontasjonen mellom Thomas og moren var det for meg en ekstatisk opplevelse. Alle filmens elementer (lyd/musikk, bilde, narrasjon og klipp) underbygger hverandre og filmen ender i et følelsesmessig klimaks jeg ikke har opplevd maken til i norsk film!

DeUsynlige

Dette ble kanskje vel mye skryt, men jeg mener det er riktig å hylle Erik Poppe da han mestrer noe som ellers er en svakhet i den norske filmindustrien. Han har i norsk sammenheng en unik beherskelse over filmspråket og har funnet sinn perfekte partner i Rosenløw-Eeg! Og det viktigste av alt; Han tar filmen på alvor! 

Kommende filmer

Som vanlig har det vært få norske kinopremierer i sommermånedene, men i september og oktober er det flere spennende filmer og se frem til. Jeg har tatt en kikk på de norske premierene de to neste månedene!


Limbo



Limbo er Maria Sødahls langfilm-debut og filmen ser veldig spennende ut! Etter hva jeg har forstått har Sødahl bodd på Trinidad - hvor filmens handling utspiller seg - i barndommen og hun har sannsynligvis et personlig forhold til tematikken i filmen. Traileren hinter om at vi vil få servert en sterk historie og godt skuespill. Line Vernedal har vel blitt vant til å spille fremmedgjort kvinne etter flere sesonger med Himmelblå, men vi får håpe denne filmen er litt mer dyptgående og vondere enn den nevnte serien. Jeg har trua og gleder meg!

Knerten gifter seg



Den første Knerten-filmen tok publikum med storm, men jeg fikk samtidig inntrykk av at det var delte meninger om filmen rundt om i landet vårt. Jeg personlig synes filmen var svært underholdende og morsom. Jeg likte lekenheten og humoren, og Adrian G. Smith var sjarmerende som få i rollen som Lillebror. Til denne filmen er regissør Åsleik Engmark byttet ut med Martin Lund som nylig er uteksaminert fra Den norske filmskolen på Lillehammer. Jeg håper Lund klarer å opprettholde stilen og humoren fra første film, men jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk til om Knerten gifter seg klarer å følge opp sin forgjenger. Håper jeg tar feil!

Maskeblomstfamilien

Trailer

Petter Næss har vist at han kan lage gode filmer om han har et godt materiale å jobbe med - og det later det virkelig til at han har her. Jeg har ikke lest Lars Saabye Christensen sin bok, men tematikken rundt tvekjønnethet i et konservativt samfunn gjør at jeg går med store forventninger til denne filmen. Jeg synes det er en ekstremt interessant problematikk og angår dyptpløyende følelser som kan gjøre det til en svært sterk kinoopplevelse. Den argentinske filmen XXY fikk stor oppmerksomhet for å ta opp det tabubelagte temaet om tvekjønnethet - og om Maskeblomstfamilien klarer å få frem noen av de samme følelsene og tankene som XXY så skal jeg være veldig fornøyd! Maskeblomstfamilien kommer allikevel i et helt annet format enn den lille argentinske filmen. Petter Næss bringer oss en norsk storfilm overlesset av store norske skuespillere (Bonnevie, Eidsvold, Holmen, Nordin, Sundquist, Storhøi) basert på en anerkjent roman av den folkekjære forfatteren Saabye Christensen. Håper virkelig ikke det fører til en overfladisk behandling av bokens dype tematikk som vi har sett så mange ganger før i norske filmadapsjoner. Håper ikke filmen blir for "stor" til å fokusere på det dypeste i fortellingen. Petter Næss har klart det før, med hans filmatisering av Ingvar Ambjørnsens bøker om Elling. Men der var mye av suksessen filmenes humoristiske elementer - og humor er noe vi tradisjonelt har vært gode på i Norge, i forhold til tunge dramaer! Jeg er veldig spent!

Nokas






Erik Skjoldbjerg har aldri helt klart å følge opp braksuksessen Insomnia. Filmene i ettertid (Prozac Nation, En folkefiende) har rett og slett vært litt tamme, og etter å ha sett denne traileren frykter jeg det samme. Han tar tak i en stor nasjonal skandale og mediesak og er nødt til å trå forsiktig. Han har ikke mulighet til å ta seg for mange kunstneriske friheter, da denne saken er nasjonalt utlevert og nesten fortsatt aktuell. Filmen ville møtt enorm kritikk om han ikke hadde forholdt seg til virkeligheten. Hadde han laget et et sterkt karakterdrama og/eller fremstilt dem som kule, eller laget for tydelige helter og skurker som er vanlig i den kommersielle filmtradisjonen, ville filmen blitt sett på som respektløs og blitt kritisert for å lage underholdning av en tragisk skandale. Det han sitter igjen med er å lage en spennende og realistisk rekonstruksjon av hendelsen. Og ut fra traileren å dømme er det det vi blir servert også - det klarer ikke helt å pirre meg. Etter mange år med medieomtale er jeg egentlig litt lei av alt NOKAS-ranet. Men kanskje filmen klarer å gi et innblikk i hvordan slike ting faktisk foregår i vårt lille hjemland? Det er jo i så fall litt interessant for oss som er vant til tøffe ran a là åpningsranet i Nolans The Dark Knight. Skal se den på kino, men det kribler ikke....

Fritt vilt III



De første filmene var helt greie, og filmene har fått seg et trofast marked både nasjonalt og internasjonalt. Filmene har faktisk vært store kinosuksesser i Tyrkia hvor de henholdsvis har blitt sett av 30.000 og 20.000 på kino. Men jeg må si jeg får litt avsmak for denne filmen når de gjennom traileren og promoteringen til nummer tre virker som om de tror de leverer en triologi av samme omfang som Ringenes Herre. Traileren er altfor bombastisk og pompøs i virkemidler og musikk og det virker som om de tror hele verden har gått og ventet på filmen. Lurer på hvor mange som gikk å kjøpte billetter 26. juli - det var nok langt i fra den køen produsentene tydeligvis hadde regnet med. Den pompøse musikken traileren avslutter med gjør at jeg nesten blir motstander av filmen. Men de to første har holdt helt ok skrekkfilm-kvalitet så jeg ender nok med å se denne også....

Trolljegeren



Denne filmen lider av noe av det samme som Fritt Vilt, filmens plutselige bombastiske promotering undergraver mye av tanken bak filmen. Filmen skulle jo komme nedenfra og opp og overraske som en mockumentary skal. Og det har jo vært filmens strategi fra starten av, men det virker som produsentene har blitt redde for at ingen skulle se den, så nå kjører de på med markedsføring og en trailer som for meg virker litt for tullete. Traileren virker nærmest som en parodi på en mockumentary. Men jeg synes det er gøy at det prøves ut nye ting i norsk filmindustri og jeg skal ikke dømme filmen på forhånd. Jeg går ikke og gleder meg - men jeg er jo spent på hva dette er for noe...